Raushet – for noen

26 Oct 2016 0 Kommentarer
Vi vet ikke hva som er verst i den såkalte” ILPI-saken” som VG har rullet opp. Er det UDs saksbehandling, deres selektive raushet eller ILPIs grådighet? Eller den forskjellsbehandlingen saken avslører? Morten Eriksen kommenterer ILPI-saken i Vårt land i dag.

Et norsk konsulentselskap har, muligens uten vanlig saksbehandling, tjent store penger på lukrative kontrakter med UD. Det handler om bistandsmidler som Stortinget har øremerket til å bekjempe fattigdom og som i stedet havner på en bankkonto i Norge.

Samtidig strammes vilkårene inn for små frivillige organisasjoner i bistanden: Skjerpede krav til egenfinansiering, økte krav om detaljerte og kostnadskrevende planer, svært lang saksbehandlingstid og økt byråkratisering. Var vi ikke lovet noe helt annet?

Matteusprinsippet lever i norsk bistand

Det vi ser illustrert er hva KrFs Hilde Frafjord Johnson beskriver som en bistandsforvaltning som forvitrer. Vi ser også en illustrasjon på «Matteusprinsippet»: De rike skal bli rikere, de fattige fattigere. Slik ser det i det minste ut her nedenfra hvor Atlas-alliansen sliter for å møte kravene fra UD og Norad om egenfinansiering av bistanden. Den gjelder for mange av oss små frivillige organisasjoner som får midler fra UD via Norad. Men den gjelder ikke de rike konsulentselskapene som har sugerøret rett inn i UDs kasse.

Raushet – for noen

UD og Norad vil ha store kontrakter, det forminsker byråkrati og medfører visstnok effektiv bistand. Man er derfor rause overfor de store, som f.eks ILPI Men rausheten gjelder ikke for alle.

Atlas-alliansen, hvor funksjonshemmede i Norge samarbeider for å støtte funksjonshemmede i fattige land, opplever motsatt utvikling. Vi får stadig mindre andel av bistandsbudsjettet, selv om vi er en svært viktig aktør internasjonalt, selv om våre målgrupper er de aller mest marginaliserte, og selv om regjeringen stadig omtaler funksjonshemmede som en viktig gruppe å nå. Men en mindre og mindre andel av budsjettet går til funksjonshemmedes arbeid. På tross av vedtak i Stortinget.

Profitt – for noen

De rike konsulentselskapene er etablert og drevet for profitt. Og da er det visst greit med millionoverskudd til direktører og eiere, selv om det er bistandspenger det dreier seg om.

For fattige organisasjoner som Atlas-alliansen er imidlertid kravene helt annerledes.  Vi har selvsagt ikke lov å gå med overskudd. Vi betaler hvert år penger tilbake, i det minste renter på det som har stått inne på konto. Vi har et absolutt krav om å skaffe minst 10 % egenandel for at vi skal få bistandsmidler til prosjekter. Disse pengene må komme i cash, i innsamlede midler i Norge. Dette skal sikre det Norad kaller «folkelig forankring» av arbeidet. Vi kan imidlertid ikke regne med det folk flest bidrar med i frivillige organisasjoner, nemlig verdien av frivillig arbeid. Vi kan heller ikke regne med gaver i form av medisinsk utstyr, briller, rullestoler og andre hjelpemidler vi får, og som sparer oss og partnerne for millioner av kroner.

Norges Blindeforbund får nå verdifullt utstyr, samlet inn av Lions Eidsvoll, sendt direkte til vår partner i Mosambik. Flott av Lions, flott for partner. Men egenandel er det ikke, sier Norad. Tellende egenandel er kun penger direkte via kassa til Blindeforbundet!

Bingo – for alle

Er det så ingen lyspunkt? Jo da, Atlas-alliansen har fått et bingoløyve for 2017. Her regner vi med at vi kan få minst kr 100 000,- i overskudd til fattige i Afrika. Ikke akkurat store penger, absolutt ikke nok til å dekke vårt krav om egenandel på ca 6 millioner. Men dog, noe. Midlene kommer fra bingospillere på Tveita. Vi aner ikke hvem de er, og de aner nok ikke hva pengene de taper går til. Men de vet at det skal gå til en god sak. Og så er det er greit for Norad. Det er kontante midler innsamlet i Norge. Og da kalles det «folkelig forankring». Og det gir Norad grunnlag for å støtte også oss, Jørgen Hattemaker.

Og da er muligens graset grønt for aille?