Ikke glem dem!

27 Apr 2015 0 Kommentarer
Flere ganger har jeg gått i Kathmandus travle gater og lagt merke til at veldig mange av tiggerne jeg går forbi er funksjonshemmede. Dette er ikke bare tilfellet i Kathmandu, man ser det samme også i mindre byer. Disse menneskene er ofte noen av de fattigste av de fattige i Nepal og eier stort sett ikke mer enn det de har på seg. De befinner seg i en utrolig sårbar situasjon i utgangspunktet – en situasjon som blir enormt forverret ved en katastrofe som den vi nå ser i Nepal.

 

Anja Stokkan, bistandsrådgiver fra Atlas-alliansen har besøkt Nepal flere ganger, siste gang i desember 2014. Hun er dypt bekymret over situasjonen både på et faglig og personlig nivå.
Anja Stokkan, bistandsrådgiver fra Atlas-alliansen har besøkt Nepal flere ganger, siste gang i desember 2014. Hun er dypt bekymret over situasjonen både på et faglig og personlig nivå.

Jeg husker disse menneskene som sitter på fortauene, på samme sted hver eneste dag, for eksempel den unge syngende blinde gutten på min egen alder. Jeg lurer på hvor de er nå. Har de greid å komme seg til et trygt sted? Var det noen som tok seg tid til å hjelpe dem? Får de informasjon om hva som skjer, klarer de å kommunisere med menneskene rundt seg? Vet de hvordan de får hjelp, vil de klare å få tak i mat og vann? Blir de anerkjent? Jeg frykter svaret ofte er et jeg ikke ønsker å høre.
Nå er selvfølgelig ikke alle funksjonshemmede fattige, men ofte er de det i fattige land hvor systemene rundt ikke er tilrettelagt deres behov, hvor samfunnet ikke åpner opp for deres muligheter til å være alt de ønsker å være. De er den gruppen som er mest sårbare i en katastrofe, om den er menneskeskapt eller ikke. De blir ofte etterlatt hvis de ikke selv er i fysisk stand til å evakuere, de blir ikke informert om hva som skjer, de mister sine hjelpemidler og de er de siste som får tilgang på mat, drikke og plass i tilfluktsrom og leirer. Mulighetene til å orientere, kommunisere og forflytte seg selv blir helt nødvendige for å overleve – samtidig som de blir avhengige av andres hjelp – i en situasjon hvor mennesker ofte redder seg selv først og fremst. Det er godt kjent at denne gruppen ofte trekker det korteste strået – hvor urettferdig er ikke det!? Vi ser at det ofte er de fattigste landene som blir utsatt for katastrofer, de som oftest trenger hjelp for å komme seg opp igjen – det samme gjelder funksjonshemmede. De er den gruppen som ofte er mest avhengig av å bli anerkjent i en krisesituasjon – allikevel blir de alltid glemt! De blir til og med glemt av de aktørene som er til stede for å hjelpe de mest sårbare i slike situasjoner. Kvinner, barn og eldre med nedsatt funksjonsevne er spesielt utsatte grupper. Deres behov må inkluderes i alle faser av katastrofehåndteringen.
Selv om vi som reiser til Nepal, og de som bor der, lenge har forutsett jordskjelvet som inntraff sist lørdag, har vi på ingen måte klart å forberede oss ordentlig på det som nå har skjedd. Vi har fryktet og snakket mye om hva konsekvensene ville kunne bli, og nå ser vi tragedien og konsekvensene tydeligere for hver dag. Det skumle er at vi ikke enda, snart en uke etter det første skjelvet inntraff, vet omfanget av katastrofen. Fortsatt er det landsbyer hvor man ikke har hørt et pip siden lørdag morgen. Vi ser bilder av utslettede landsbyer hvor ingen hjelp har kommet til. Fordi jeg kjenner Nepal og infrastrukturen forstår jeg hvorfor dette er enormt vanskelig. Veiene er til tider helt ødelagte og enormt utrygge. Jeg har flere ganger sittet i bil på veier i Nepal hvor selv voksne menn lukker øynene av frykt for hvor nær man er å kjøre utfor stupet. Det vi ser er at flere landsbyer nå er blitt totalt isolert på grunn av ødelagte veier. Nepal er helt avhengig av at det internasjonale samfunnet bidrar på alle mulige måter – i dagene, ukene og årene som kommer.
Det vil ta tid å få Nepal på fote igjen, og det vil være utfordrende. Det er ikke bare en jobb som krever hjelp fra det internasjonale samfunnet, men et arbeid som krever at det nepalske folket kommer sammen som aldri før. Jeg håper vi vil lære av denne erfaringen og når vi ser tilbake på ulykken om noen år, kan si at vi gjorde noe riktig. Jeg er så enormt glad for at jeg kan være med å bidra i dagene, ukene og årene som kommer i Nepal. I Atlas-alliansen vil vi gjøre vårt ytterste for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne ikke blir glemt, og at deres behov blir gjort rede for. Etter å ha opplevd skjønnheten og gjestfriheten i Nepal er det umulig å vende dem ryggen. Ikke nå, ikke i fremtiden.
Når jeg kommer tilbake til Nepal, vil jeg ikke møte det dystre faktum at enda en gang har mennesker med nedsatt funksjonsevne vært de største taperne. Selv om jeg selvfølgelig ønsker dem et bedre liv, en et liv på fortauet i Kathmandus gater, så håper jeg at jeg ser disse menneskene igjen når jeg kommer tilbake til byen jeg har blitt så glad i, jeg håper de kan fortelle at de fikk den hjelpen og anerkjennelsen de hadde behov for. Jeg håper de får den hjelpen de fortjener!
Namaste