30 år i helvete

10 Feb 2012
–Tiden er den verste fienden min, sier Said Muhammed Fadel (59). Han var 29 da landminen eksploderte og gjorde han funksjonshemmet på livstid.

Av Øystein Mikalsen og Otto von Münchow (foto)

Det er mer enn 20 år siden krigen mellom det marokkanske militæret og den saharawiske frigjøringshæren Polisario tok slutt, men sporene etter den blodige konflikten finnes over alt.


Politimannen Khalihna Salma markerer sin støtte til en uavhengig Vest-Sahara stat ved Skammens mur som marokkanere har satt opp mellom det okkuperte og det fire Vest-Sahara.

I dag bor det et sted mellom 100 000 og 200 000 saharawiske flyktninger i leire rett ved den algeriske ørkenbyen Tindouf (kilde: FN). De fleste har et intenst ønske om få flytte hjem igjen til landet sitt. Said Muhammed Fadel har gitt opp håpet om å få flytte hjem for lenge siden. For ham er døden neste stopp, men den ser ikke ut til å forhaste seg.

 

11 000 endeløse dager

–Det er snart 30 år siden ulykken skjedde. Det betyr at jeg har ligget slik på ryggen i mer enn 10 000 dager, sier Said.


Said Muhammed Fadel har vært sengeliggende i 30 år etter at han ble skadet av en landmine.

–Vi var på vei tilbake til fronten, og hadde akkurat begynt å kjøre igjen etter en tepause da det skjedde. Sjåføren traff en stein og mistet kontroll over bilen. Den støvete veien var ryddet for miner, men det var ikke veikantene. Vi skar ut i ørkensanden og traff en kraftig anti-tankmine. Sjåføren ble drept momentant, og vi andre ble skadd. Jeg verst av alle. Da jeg kom til meg selv lå jeg slik. 59-åringen og løfter en deformert (ødelagt) arm fra lakenet. Armen er den eneste kroppsdelen han kan bevege nedenfor halsen.

Sengen til Said står i halvmørke i et skittent og nedslitt rom på Cheid Cherif senter for landmineofre ute i den algeriske ørkenen. Borte i hjørnet står en TV og viser et falmet prøvebilde. Det er ennå mange timer til neste sending, til neste ørlille brudd på monotonien.


Cheid Cherif Center er et senter for landmineofre.

Said og de andre beboerne er avhengig av den hjelpen det internasjonale samfunnet kan gi. Og behovet er stort. Både Vest-Saharas frigjøringshær, Polisario og den marokkanske hæren brukte enorme mengder landminer i konflikten. Mineryddingsprosjektene i ørkenen har avdekket miner fra Belgia, Kina, Tyskland, Israel, Sovjetunionen, Storbritannia og Jugoslavia.


Journalist Øystein Mikalsen undersøker klasebomber for deres opphav

Said vil aldri få vite hvilken front i konflikten som gravde ned akkurat den minen som ødela hans liv. Kanskje ville det oppleves enda bitrere om det var Polisarios, hans egne, som hadde lagt minen.

 

Skilt og glemt

Said forteller at han var gift da ulykken skjedde. Den gamle mannen har så langt vært fullstendig usentimental i beskrivelsen av egen skjebne, men nå blir de mørke øynene hans blanke.

– Jeg hadde akkurat besøkt kona mi før ulykken skjedde og var full av ungdommelig glede og fremtidstro, selv om krigen raste. Etterpå, da det ble klart at jeg ikke kunne være en ektemann for henne, bare en byrde, skilte hun seg, forteller han og blunker noen ganger før blikket finner et usynlig punkt et eller annet sted langt over det skitne senteret i landminesenteret.

– Til å begynne med fikk jeg en del besøk fra slektninger og venner, men det har avtatt med årene. Nå er det bare min bror og sønnen hans som kommer innom av og til. Jeg kan jo ikke klandre dem. Livet går videre der ute, mens jeg bare ligger slik og venter, sier han og gjør en oppgitt gest med den ødelagte armen.

Mangel på ressurser gjør til at helsetilbudet på senteret stort sett handler om mat og daglig stell. Mulighetene for rehabilitering og opptrening er ytterst begrenset.

 

Ikke alene

Det er tusener av andre som deler Saids skjebne. Det er registrert 2500 dødsfall av landminer og klasevåpen siden konflikten startet i 1975 (Kilde: Action on Armed Violence). Ingen vet hvor høyt tallet på skadde er. Ingen kan heller vite når, eller hvor det smeller neste gang. Eller i hvor mange år det vil fortsette å komme drepte og lemlestede landmineoffer inn til de dårlig utstyrte sykehusene i den algeriske ørkenen.


Ved museet for motstandsbevegelsen vises stoltheter fra Vest-Saharas kamp frem.

Organisasjonen Action on Armed Violence (tidligere Landmine Action) sier i sin nyeste rapport at landminer og udetonerte deler av klasebomber gjør mer skade enn bare å drepe og lemleste: Mulighetene for husdyrhold av geit og kamel ute i ørkenen er sterkt reduserte rett og slett fordi gjeterne ikke tør bevege seg fritt med dyra sine.

–Tiden tar livet av meg, sier Said.

–Jeg klarer ikke engang å sove lenger. Jeg ligger bare her mens timene sleper seg avgårde. Den 31. oktober har jeg 30-årsjubileum som landmineoffer. Ikke mye å feire, akkurat.

Fakta om Vest-Sahara.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

4 × two =