7 fremtidsrettede teser om bistand i bærekraftmålenes tid

06 Dec 2017
Verdensamfunnets 17 globale bærekraftsmål har som sin sentale nervetråd at «ingen skal utelates»; alle mennesker skal få mulighet til personlig utfoldelse og være del av samfunn og utvikling. Dette er viktige mål, men er de mer enn besnærende retorikk?

Inga Bostad, direktør og professor, Norsk senter for menneskerettigheter, Universitetet i Oslo
Kjell Erik Øie,
generalsekretær Plan International Norge
Arnt Holte, styrelder i Atlas-alliansen

Publisert i Dagsavisen 6. desember

Personer med nedsatt funksjonsevne utgjør 15 prosent av verdens totale befolkning. Det vil si over 1 milliard mennesker. Og 80 prosent av dem lever i utviklingsland. Disse er blant de fattigste og mest marginaliserte i ethvert samfunn: Kan bærekraftagendaen støtte dem og gi dem en stemme? Og tas de på alvor av det internasjonal bistandappartet?

Norge kan gå foran

Bærekraftsmålene er ambisiøse, men ikke uoppnåelige. Målene skal blant annet bidra til å utrydde ekstrem fattigdom og sult, sikre god helse og utdanning for alle – for å nevne fire av de 17 målene.

Fra 2000 til 2015 var det tusenårsmålene som var styrende for den globale utviklingsagendaen. Mål nummer én var å halvere andelen som levde i fattigdom i forhold til nivået i 1990. Dette ble langt på vei oppnådd; antallet ble redusert fra 1,9 milliarder til 836 millioner. Mye av denne fremgangen ble gjort i noen relativt få land, og Kina alene stod for 44% av reduksjonen. Å nå de siste 836 millionene har vist seg å være vanskeligere.

Bærekraftmålene er mer ambisiøse enn utviklingsmålene fra 2000, og skal man oppfylle målet om å inkludering alle, må personer med nedsatt funksjonsevne være en helt sentral målgruppe. Det er ikke til å komme forbi: i stor skala holdes de utenfor skolene, de strever med å skaffe seg jobb og inntekt, og ender opp blant de fattigste.

Vi utfordrer både Stortinget, Utenriksdepartementet og Norad i anledning FNs internasjonale dag for funksjonshemmede 3. desember: Nå er tiden kommet for å sikre at personer med nedsatt funksjonsevne blir en prioritert målgruppe i norsk bistand. I Norge har vi «olje for utvikling» og «likestilling for utvikling». Det er vel og bra, men vi trenger i tillegg inkludering for utvikling. Personer med nedsatt funksjonsevne må inkluderes i målgruppene for all norsk bistand, og deres eget arbeid for økte rettigheter må anerkjennes og støttes.

Vi foreslår herved syv teser som en ledetråd i arbeidet for en mer inkluderende norsk bistand.

Tese 1: Alle former for fattigdom utryddes først når personer med nedsatt funksjonsevne blir inkludert og får oppfylt grunnleggende menneskerettigheter.
Arbeid mot fattigdom må omfatte personer med nedsatt funksjonsevne: Det betyr helt grunnleggende at skolen, arbeidsmarkedet, og samfunnet for øvrig må tilrettelegges for alle. Det er mangel på sosial og fysisk tilrettelegging som hemmer funksjonsutøvelse, og opprettholder ekskludering.

Tese 2: Retten til mat gjelder alle, og sult blir ikke utryddet uten at personer med nedsatt funksjonsevne får sin rettmessige del av matfatet.
Så lenge det ikke legges til rette for at personer med nedsatt funksjonsevne får tilgang til arbeid og kan delta i mat- og landbruksproduksjon vil matsikkerhet for hundrevis av millioner fortsatt være et fjernt mål. Studier viser samtidig at de utgjør en stor arbeidskraftressurs.

Tese 3: Lik tilgang på helsetjenester for alle.
Personer med nedsatt funksjonsevne har samme helsebehov som andre, i tillegg har noen behov for rehabilitering og hjelpemidler. For eksempel vil man med få, men øremerkede midler gi millioner synet tilbake med enn grå-stæroperasjon.

Tese 4: All undervisning og opplæring må gjøres tilgjengelig og inkluderende for personer med nedsatt funksjonsevne.
30-40% av alle barn som ikke går på skolen har en funksjonsnedsettelse. Folk uten utdanning lever oftere i fattigdom, har dårligere helse og er mindre likestilte enn folk med utdanning. Inkluderende skoler betyr trygge skoleveier og sikre sanitæranlegg for alle.

Tese 5: Likestilling inkluderer personer med nedsatt funksjonsevne.
Likestilling fordrer like muligheter uansett kjønn. Samtidig vet vi at jenter og kvinner med nedsatt funksjonsevne blir utsatt for flere former for diskriminering samtidig, og trenger spesiell oppmerksomhet.

Tese 6: Bedrifter som investerer i utviklingsland må inkludere rettighetene til personer med nedsatt funksjonsevne i sine aktsomhetsvurderinger og jobbskaping.
Vedvarende diskriminering på arbeidsplassen gjør at personer med nedsatt funksjonsevne ikke får tilgang til arbeid, og mister dermed muligheten til a forsørge seg selv. Bedrifter som investerer i fattige land må ansvarliggjøres og aktivt bidra til et inkluderende arbeidsliv.

Tese 7: Personer med nedsatt funksjonsevne må sikres tilgang til rettsvern og andre offentlige institusjoner.
Diskriminering gjør at personer med nedsatt funksjonsevne ofte holdes utenfor offentlige institusjoner som andre nyter godt av. Dersom alle skal sikres es godt liv må denne tilgangen være lik for alle

Å regne med alle

I en tid med stadig flere klimaflyktninger, hardere kamp om naturressursene og mer ekstremvær, stiller personer med nedsatt funksjonsevne ofte bakerst i køen. Å spinne positive tråder inn i den globale utviklingsveven, der alle skal med, er ingen liten utfordring. Det krever mot, vilje og klare prioriteringer. Samtidig trenger vi oppdatert forskning, statistikk og analyse: Vi må vite mer om hvem som er med i vekstkurver og bistandsmål; hvem som regnet med og hvem som er utelatt og oversett. Når FNs bærekraftsmål slår fast at ingen skal utelates må det få konsekvenser. Tiden er inne for en inkluderende utvikling.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

5 + six =