Ambrose – en mann med store visjoner

11 Aug 2015
Ambrose Murangira jobber for Døveforbundet i Uganda. Han er en samfunnsengasjert ung mann med tro på seg selv og muligheten til å jobbe for et bedre samfunn for oss alle. Dette er historien om Ambrose, hvordan han kom seg dit han er i dag, hva han vil videre og hans kampsaker for å sikre barn, særlig døve barn, utdannelse og deltakelse i samfunnet.

Som liten gutt bodde Ambrose Murangira i en by i Uganda sammen med familien. Han gikk på skole, lekte med ungene i nabolaget, snakket og lo, sang og spilte. En helt vanlig oppvekst. Da han var ti år, fikk han kusma. Ambrose ble døv på begge sider som følge av virussykdommen, og verden som han kjente den endret seg dramatisk.

Nå, snart femten år senere, sitter jeg i Oslo sammen med en vellykket ung mann og Olivia, tolken hans. Ambrose er i Oslo for å delta på konferansene “Oslo Education Summit” og “Partnering for education”.  Han er leder for Døveforbundet i Uganda, og er invitert til Oslo for å gi kommentar til innlederne under temaet “Likhet i utdanningen”.

 

Utdanning for alle

For Ambrose er opplevelsen av ”å få tilbake troen på at det er mulig”, som han selv opplevde som tolvåring, noe av det viktigste han har tatt med seg videre. Hans egen erfaring med å miste håpet og motivasjonen, for så å få det tilbake da han fikk vite at det er mulig allikevel, legger grunnlaget for hans kamp om bedre informasjonsformidling.

For Ambrose er det tydelig at et barn som «vet» hvilke rettigheter og muligheter det har, vil kjempe for disse. For ham er det nøkkelen til inkludering av barn i skolen.

 

Viktig å gjøre en lokal innsats

Ambrose Murangira er i Oslo for å diskutere utdanning. Hans hovedfokus er på utdanning for døve barn i Uganda.

Med bakgrunn i egne erfaringer fra hjemlandet, mener han det viktigste er å ta utgangspunkt i det lokale: i barnet, familien, nærmiljøet og skolen, samtidig som en sikrer nasjonale lover og styringskommandoer: – Barnet og familien må få kunnskap om rettigheter slik at de kan stille krav – Hvis nærmiljøet og lokalsamfunnet blir kjent med barnet, vil de også støtte og hjelpe barnet og familien. Skolen må ta sin del av ansvaret, lærerne må motiveres og de må få tilstrekkelig opplæring. Så til slutt kommer vi selvsagt ikke utenom offentlige myndigheter. De må være tydelige i hvilke rettigheter barnet har, og hvem som har ansvaret for å følge opp og gi barnet den skolen det har krav på, forklarer Ambrose Murangira.

Ambrose forteller at man i Uganda i dag blir sendt fra den ene instansen til den andre, uten at noen påtar seg ansvaret for mangler i systemet. Det er vanskelig å følge opp barns rett til utdanning når ingen tar ansvar for at rettigheten oppfylles.

Han viser også til at det overnasjonale nivået, dvs. internasjonale institusjoner og organisasjoner, spiller en viktig rolle i å sette betingelser og heve kvaliteten.

 

10 % av skolemidlene må øremerkes barn med funksjonsnedsettelser

Ambrose ønsker seg at ti (10) prosent av midlene som gis til utdanning skal øremerkes tiltak rettet mot funksjonshemmede barn.

Ambrose vil fortsette å jobbe for at døve barn får tilgang til utdanning på samme måte som hørende barn i Uganda. Gjennom strukturelle bedringer, ansvarliggjøring og økt kunnskap om hvilke rettigheter funksjonshemmede har, tror han andelen barn som i dag er ekskludert fra utdanningssystemet vil minke, og flere og flere barn vil få den utdannelsen de har rett på.

Når internasjonale, nasjonale og lokale enheter jobber sammen for å dekke lokale behov, vil målene om full deltakelse nås og alle barn få skolegang.

 

Ambrose

Som tiåring hadde Ambrose aldri kunnet forestille seg at han skulle være der han er i dag. Veien har tatt noen omkjøringer underveis. De har vært med på å forme ham.

 

Håpløshet og meningsløshet

For femten år siden var det ikke noe program i byen Ambrose bodde i som tok tak i et barn som plutselig mistet hørselen. Familien fikk heller ingen veiledning eller støtte. Det var ingen tilpasset undervisning på skolen. Ambrose ga opp. Han klarte ikke å følge med på hva som skjedde, han hørte ikke ballen komme og kunne ikke kommunisere med de andre barna. Han trakk seg tilbake fra spill og lek i skolegården og nabolaget. Han holdt seg hjemme. Til morens fortvilelse nektet han å gå på skolen.

 

Skomakeren Ambrose

Etter en periode hjemme begynte han i skomakerlære. Å jobbe som skomaker var en slitsom jobb. Han ble skitten, og det var lange dager. Han trivdes ikke. Etter noen måneder sluttet han.

Moren presset på om at han måtte få seg en utdannelse, men Ambrose nektet. Han ville ikke tilbake til skolen.

En dag, omkring to år etter at han mistet hørselen, ble det arrangert en workshop i hjembyen. Workshopen ble arrangert av døveforbundet i Uganda. For Ambrose var det å oppdage tegnspråk som en åpenbaring.

 

Tegnspråk – en åpenbaring

I to år hadde han kommunisert ved hjelp av egne tegn, korte skrevne setninger og ved å lese på leppene. Gjennom tegnspråk kunne han kommunisere på et helt annet nivå. Han lærte fort, hovedsakelig ved å kommunisere med de som allerede kunne tegnene.

Workshopen introduserte ham ikke bare for en ny kommunikasjonsform. Her oppdaget Ambrose at det fantes personer som var døve som hadde studert på universitetet. I to år hadde Ambrose vært uten håp. I løpet av få dager begynte en spire av forventninger å gro sammen med en ny tro på seg selv og egne muligheter.

Håpet var tilbake, etterfulgt av vilje og eget initiativ til å bli noe stort.

 

Tilbake på skolebenken

Uten å fortelle det hjemme, bestemte Ambrose seg for å begynne på skolen igjen. Han fant ut at det skulle åpnes en ny, gratis, skole i hjembyen. Som skomaker hadde han spart seg opp litt penger. Pengene brukte han til å kjøpe skoleuniform. I all hemmelighet, mens moren var på jobb på sykehuset, gjenopptok Ambrose skolegangen.

Tilpasset læring var fortsatt et ukjent fenomen for Ambrose, men han fikk skrive av notatene til klassekameratene.  Det gikk greit. Med viten om at han kunne gå på universitetet, at det gikk an selv om han var døv, kom lærelysten og gnisten tilbake.

Ved semesterslutt nådde ryktene om at Ambrose gikk på skolen moren. Han ble gjennomskuet da hun fant karakterboken hans. Hun ble overlykkelig.

Universitetsstudier for å jobbe for en bedre verden
Ambrose ville jobbe for en bedre verden. Det har han villet siden han oppdaget at han kan. Derfor valgte han å studere sosialarbeid og samfunnsvitenskap.

For Ambrose er det viktig å heve kvaliteten og nivået på tjenestene som tilbys befolkningen. I en periode studerte han juss, med ønske om å bli en fantastisk advokat, men etter ett år valgte han å returnere til samfunnsvitenskapelige studier.

Ønsket om å hjelpe andre er drivkraften i arbeidet Ambrose gjør. Han vil jobbe direkte for strukturelle endringer som fører til en bedre hverdag for alle. Derfor valgte han i sine masterstudier å fordype seg innen politisk analyse og planlegging av sosialsektoren. Han vil sikre gode systemer. Systemer som når ut til hele befolkningen, og som inkluderer og tar vare på de svakeste.

Nå drømmer Ambrose om å ta en doktorgrad innen sosialantropologi. Han vil forske på helsekommunikasjon, og hvordan man kan optimalisere spredningen av helserelatert informasjon.

 

Helseinformasjon tilgjengelig for alle

Ambrose forteller at omkring 78 prosent av all informasjon i Uganda formidles via radio. Radio når ut over hele landet, til byer, til tettsteder og ut på landsbygda. Radio er enkelt. Problemet er, at som døv, hører man ikke hva de sier.

Videre forteller Ambrose at det er et problem for døve at mye generell helseinformasjon kun blir publisert gjennom radiokanalene. Døve går dermed glipp av viktig informasjon som kan ha konsekvenser for dem personlig, eller for personer rundt dem. Gjennom doktorgradsstudiene ønsker han å se på andre formidlingsmetoder som kan sikre at helserelatert informasjon når ut til hele befolkningen.

For Ambrose er det en kampsak å bedre informasjonsflyten slik at informasjonen når ut til døve. Han ønsker å forske på ulike tilnærminger for å sikre en bedre informasjonsflyt.

Han ønsker blant annet å se på muligheten for å kommunisere med alarmsentralene via SMS. Da vil døve kunne kommunisere med alarmsentralen i krisesituasjoner. Det kan de ikke i Uganda i dag.

Ambrose Murangiras seks nivåer for å sikre god utdanning til barn med funksjonsnedsettelser:

Barnet (1)

Barnet må føle eierskap til sine rettigheter. Når et barn vet at det har rett på utdanning, vil barnet gjøre krav på denne retten. Det er derfor viktig at alle barn får vite at de har rett på utdannelse så de kan kjempe for denne retten.

Familien (2)

Familien er kjernen for barns kunnskap. Det er i hjemmet barnet lærer å snakke, og der barnet lærer grunnleggende verdier og rettigheter. Familien må vite hvilke rettigheter barnet har, og videreføre denne kunnskapen til barnet. Når utdannelse defineres som viktig i familien, vil barnas skolegang prioriteres.

Lokalsamfunnet (3)

Når naboer og andre i lokalsamfunnet blir kjent med og interesserer seg for barnet, vil barnets behov identifiseres, og de vil kjempe for at barnets rettigheter blir ivaretatt.

Skolen (4)

Skolen og lærernes roller må defineres tydelig. Det må legges opp til at skolen, og skoleledelsen, har ansvar for å motivere lærerne og legge til rette for at lærerne motiveres.

Lærerne må lære hvordan de kan undervise på best mulig måte. Rent praktisk krever det mer å undervise barn med spesielle behov, det er derfor viktig at lærerne gis nødvendig opplæring, nok ressurser og motiveres til dette.

Skolen, lærerne og elevene avhenger av hverandre for å lykkes. Støtte fra offentlige myndigheter vil gjøre samarbeidet enklere.

Offentlige myndigheter (5)

Offentlige myndigheter må tydeliggjøre hvilke rettigheter barn har til utdanning og hvem som bærer ansvaret. Myndighetene må tilby utdanning til alle barn. De må spesifisere hvem som er ansvarlig for å informere om og følge opp retten til utdanning I tillegg må det tydeliggjøres hvilke konsekvenser det har dersom retningslinjene ikke følges.

Internasjonale enheter og organisasjoner (6)

Internasjonale enheter og organisasjoner er viktige brikker. De er støttespillere, donorer og partnere. De kan bidra til å sette betingelser og heve standarden. Ambrose ønsker seg at ti (10) prosent av midlene som gis til utdanning skal øremerkes tiltak rettet mot funksjonshemmede barn.

Ambrose påpeker samtidig at hvert land må være suverent. Internasjonale enheter og organisasjoner må samarbeide med og veilede nasjonale og lokale enheter.

 

Tekst og bilder av Maria Trettvik

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

two + 17 =