Et nødvendig lærerløft mot stigmatisering

06 Jun 2017
Norsk bistand prioriterer utdanning. Det er, etter vår mening, en god og svært viktig prioritering. Men én gruppe sliter fortsatt med å nyte godt av den økte satsingen. Og paradoksalt nok spesielt på grunn av lærernes manglende kunnskap og holdninger. Det er i alle fall en av konklusjonene i en fersk rapport fra Sintef Teknologi og samfunn.

Se innlegget i Bistandsaktuelt Et nødvendig lærerløft

Norsk bistand prioriterer utdanning. Det betyr mer penger til utdanningsdepartement, flere lærere, bedre pedagogiske planer, bedre og oppdatert læringsmateriell og tilrettelegging for jenter. Det siste er ekstra viktig, ettersom FNs nye bærekraftsmål har som grunnpilar at «alle skal med». Men én gruppe sliter fortsatt med å nyte godt av den økte satsingen, spesielt på grunn av lærernes manglende kunnskap og holdninger.  Det er en av konklusjonene i en fersk rapport fra Sintef Teknologi og samfunn.

Sintef har, på oppdrag fra Atlas-alliansen, nettopp levert rapporten The role of stigma in accessing education for people with disabilities in lower and middle-income countries (Gloria Azalde og Stine Hellum Braathen). Den gjennomgår de ulike barrierene funksjonshemmede møter i deres streben etter å få tilgang på inkluderende utdanning.

Myter: Kast vann på en epileptiker

Konklusjonen er at stigma, «merking av annerledeshet», som i praksis vil si diskriminering og utestengelse, kommer fra holdninger og overbevisninger som lever i beste velgående i alle samfunnslag. De negative holdningene og stigmatiseringen finner man igjen hos funksjonshemmede selv. Det er en enkel logikk bak: Når du tidlig i livet blir vurdert som mindre verd og «annerledes», både av familie, andre barn og ikke minst fra skolen, da føler du deg mindreverdig.

Det er overraskende mange myter som lever i beste velgående i mange land. En «enkel» funksjonshemning som epilepsi kan være anskueliggjørende. I India viser studier at mange tror epilepsi er arvelig, og ca 40 prosent av dem som ser et anfall vil enten kaste vann på personen eller tvinge dem til å lukte på noe sterkt, som en løk eller en (sur) sko. 40 prosent trodde også at epileptikere er farlige og at de har lavere IQ enn gjennomsnittet.

Læreren og skolen som endringsagenter

Samfunnets stigmatisering skyldes først og fremst mangel på kunnskap og kjennskap, og baserer seg ofte på en medisinsk forståelse av funksjonshemning. Det fører til at funksjonshemning blir sett på som et personlig anliggende, ja sågar en personlighetsfeil, hos den enkelte. På den måten fritas samfunnet for ansvar. Det fritas også for plikten til å tilrettelegge og inkludere alle. Potensialet for aktive, deltagende elever mistes av syne, og gode ressurser brukes ikke.

Rapporten peker på læreren og skolens avgjørende betydning i å bryte stigmatiserende mønstre. Læreren i utviklingsland har stor autoritet og innflytelse, og tilrettelegging av undervisning influerer medelever og deres oppfatning av menneskeverd og oppførsel. Skolen er en god arena for å endre samfunnets perspektiv på hva som er normalt og unormalt. Dessverre viser rapporten at lærere ofte hindrer inkludering, de har rett og slett ikke kunnskap om hva en funksjonsnedsettelse er og hva ulike funksjonsnedsettelser betyr for evnen til å lære og måter å lære på – og at det ikke er noe mystisk og overnaturlig i å være funksjonshemmet.

Vi trenger åpenbart mer kunnskap om hvilke barrierer som finnes for funksjonshemmede i deres praktiske hverdag i sin alminnelighet, og i skolen spesielt. Rapporten dokumenter behovet for en bevisst satsing på lærerutdanning, hvor inkludering er et naturlig element av opplæringen. Her må kommende (og nåværende) lærere få kunnskap om ulike læringsutfordringer og funksjonsnedsettelser. Det kan dreie seg om behov fra det helt enkle – hvor svaksynte eller hørselshemmede sitter foran i klasserommet – til mer tilpasset undervisning for den enkelte. Dette behøver ikke nødvendigvis koste så mye, dersom grunnlaget er lagt. Det handler mest om kunnskap, holdninger og ferdigheter. I tillegg blir det viktig å ha egne rapporteringskategorier for denne typen bistand. Vi må vite hva vi endrer, hva vi måler og hva vi rapporterer på.

En malawisk Jonas?

Kanskje vi etter hvert vil få se en malawisk eller sør-afrikansk varianter av vår egen Jens  Bjørnebo, som skriver om en lokal  Jonas. I den skjellsettende romanen av samme navn er det den trygge og kompetente læreren som får avgjørende betydning for gutten, som skulle til «Idioten».  Rapporten dokumenterer at en inkluderende utdanning som motarbeider stigma trenger et skikkelig lærerløft, hvor både kvantitet og kvalitet på utdanning teller.

Vi blir fristet til å sitere direkte fra Wikipedia om nettopp Bjørneboes Jonas: «På skolen trives Jonas. Her blir han ikke utsatt for press som i den offentlige skolen. Læreren, den erfarne Back, har opplevd barn med likende problemer som dem Jonas har, og lar ham være i fred, samtidig som han viser en omsorg som Jonas aldri har opplevd på skolen tidligere. Her får han ekstraundervisning sammen med andre elever som også har lese- og skrivevansker. Jonas opplever nok å få juling av noen elever på denne skolen også, men lærer Back er snar til å oppfatte og til å ordne opp. I sommerferien lengter Jonas tilbake til skolen. Det viser seg at Jonas ikke er dummere enn andre barn, ja, at han har mer fantasi og tiltak enn de fleste. Og etter hvert lærer også han å lese».

Stigma tar mange former. Vi har pekt på noen, basert på Sintefs viktige rapport. Atlas-alliansen forventer at hovedkonklusjonene følges opp i bistandsbudsjettet som legges frem til høsten.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

sixteen + five =