Firoz kjemper for funksjonshemmedes rettigheter

10 Oct 2012
Firoz Ali Alizada (29) fra Afghanistan er et forbilde for mange. Han mistet begge bena i 1996. Han har vært sint og frustert. Nå legger han all energi i arbeidet med forbudet mot miner og klasevåpen og støtte til funksjonshemmede.

Av Camilla Stabell

En vanlig ettermiddag går tenåringene Firoz og tre kamerater på vei hjem fra skolen. De bor på landsbygda i Parwandistriktet nord for Kabul og skoleveien er flere timer lang. Denne dagen bestemmer de seg for å ta en snarvei.

- Jeg hørte et smell og trodde det var torden, det hørtes ut som om det kom langt borte fra. Men så så jeg min egen sko ligge på bakken litt bortenfor meg. Da først oppdaget jeg blodet, forteller Firoz. Fortsatt, etter seksten år, blir han preget når han forteller sin egen historie.

- Den følelsen jeg hadde i kroppen klarer jeg nesten ikke beskrive, den var som en slags kald feber. Jeg så ned på bena mine. Den ene foten var helt borte. På det andre benet, så kjøttet helt hvitt ut.


Firoz Ali Alizada har måttet kjempe for å komme dit han er i dag. Selv mistet han begge bena som tenåring i Afghanistan etter å ha tråkket på en landmine. I dag bor han i Genève med kone og barn og jobber for funksjonshemmedes rettigheter gjennom landminekampanjen. I bakgrunnen ser man nasjonalparken Bandi-Amir i Afghanistan. Foto: Privat.

 

Omfattende mineproblem

Borgerkrig og rivaliserende maktinstanser har preget Afghanistan i mange tiår og er skyld i landets omfattende mineproblem. Miner og ueksplodert ammunisjon dekker store deler av landet. Over 20 000 mennesker i landet har blitt drept av miner eller lignende eksplosiver. Tretti prosent av disse var barn. Bare i 2010 ble minst 1200 mennesker drept. Man regner med at det er et sted mellom 52 000 og 60 000 mennesker i landet som har overlevd en mine, men som har skader for livet (kilde: Landmine and Cluster Monitor 2011).

 

Måtte vente femten timer før han kom på sykehus

To av skolekameratene til Firoz hadde gått et stykke foran da ulykken skjedde og var uskadde. De løp etter hjelp, vel vitende om at de måtte løpe langt. Den tredje kameraten ble selv litt skadet, men ikke mer enn at han kunne hjelpe Firoz.

- Vi visste jo ikke om det var flere miner i området, så jeg klarte å slepe meg ti meter bort fra der jeg ble skadet, slik at kameraten min kunne hjelpe meg, sier Firoz.

- Jeg var helt sikker på at jeg kom til å dø og skjønte egentlig ikke vitsen med å kjempe. Kameraten min gjorde alt for å holde motet mitt oppe, forteller han.

Tre timer ventet de to guttene før noen kom. Firoz’ kamerat hadde tent et bål for å holde han varm og nektet han å drikke vann selv om Firoz maste. Kameraten hadde lært av sin bror som var lege, at man kunne forblø hvis man drakk kaldt vann.

Naboer fra landsbygda kom endelig med en bil med lasteplan. Fortsatt tok det to og en halv time før de ankom nærmeste sted for førstehjelp. Det ble raskt klart at Firoz måtte videre på sykehus. De kjørte gjennom hele natten og Firoz hadde mistet bevisstheten da de ankom sykehuset klokka seks på morgen, femten timer etter at han tråkket på landminen.

 

Femten år siden landminekonvensjonen ble signert

Den siste landminerapporten fra 2011 viser at det fortsatt legges ut nye miner i Afghanistan, av militære grupper som ikke er tilknyttet myndighetene. I tre andre land er det også militære grupperinger som legger ut miner: Colombia, Myanmar og Pakistan. I Israel, Libya og Myanmar legger myndighetene ut nye miner.

Landminekonvensjonen ble signert i 1997 og selv om det fortsatt er mange utfordringer, er konvensjonen en suksess. Den har skapt en norm som til og med de fleste stater som ikke selv har ratifisert, allikevel følger. Åtti prosent av landene i verden har ratifisert konvensjonen som forbyr landminer.


Firoz Ali Alizada er en av grunnleggerne av Afghan Landmine Survivors Organization. Fortsatt er det grupperinger i landet som legger ut nye landminer. 

 

Borgerkrigen forverret situasjonen

- Da jeg våknet på sykehuset klagde jeg på at jeg hadde vondt under kneet. Legen sa at jeg ikke skulle bry meg noe om det, for det var borte. Jeg skjønte ikke hva han mente. Jeg forsto det først dagen etter da jeg skulle prøve å reise meg opp og så at begge bena var borte.

Situasjonen til Firoz ble ytterligere komplisert av borgerkrigen i landet. Taliban hadde inntatt hovedstaden Kabul og veien inn til byen var stengt. Sykehuset utenfor Kabul, hvor Firoz oppholdt seg, hadde ikke nødvendig kompetanse. For å få en lege fra Kabul til å reise ut av byen, måtte familien til Firoz betale masse penger.

Etter hvert klarte Firoz å komme inn i Kabul og til Røde Kors sitt sykehus. I over fire måneder oppholdt han seg her. Han måtte gjennom syv operasjoner og fikk proteser. Faren jobbet allerede i Kabul og var en stor støtte for Firoz. Men borgerkrigen utvidet seg og i et halvt år var de uten kontakt med resten av familien.

- Moren min visste ikke engang at jeg hadde mistet bena. Akkurat da det skjedde ønsket jeg ikke å bekymre henne, hun hadde allerede mistet tre barn og huset vårt hadde brent ned to ganger. Hun trengte ikke flere bekymringer, så jeg fikk naboene til å si at jeg hadde skadet hånden.

Taliban nådde den lille landsbyen Firoz kom fra og tvang familien ut. De ble alle etter hvert samlet i Kabul. Men det var ikke trygt for dem. De var fra en minoritet som Taliban prøvde å utrydde. Familien måtte flykte til Pakistan.

- I Afghanistan holder familier tett sammen og støtter hverandre. Mine medisinske utgifter tok alt vi hadde. Når vi flyktet fra landet hadde vi absolutt ingenting.

Barna til Firoz bror kunne knytte tepper, Firoz kunne sy. Alle bidro de der de kunne og produserte etter hvert tepper som de solgte. Slik klarte de å livnære seg. Faren til Firoz oppfordret han hele tiden til å fortsette på skolen. Han begynte å lære engelsk på dagen mens han bidro til familien ved å sy om natten.

 

Engasjerte seg sammen med andre funksjonshemmede

- I Pakistan følte jeg meg ganske bra integrert i samfunnet. Men da vi kom tilbake til Afghanistan i 2001 ble jeg møtt med en kald skulder. På universitetet kalte rektor meg en krøpling og sa at jeg burde holde meg hjemme. Jeg forsøkte å søke jobb i det offentlige og fikk beskjed om at de ikke ansatte funksjonshemmede. Jeg følte at alle dører stengte rundt meg, sier Firoz.

Firoz startet en selvhjelpsgruppe sammen med andre mineskadde og funksjonshemmede. På kort tid ble de en relativt stor organisasjon.

- Vi brukte aggressive metoder for å tvinge fram resultater. Vi var unge, sinte og frustrerte. Vi sperret veier, arrangerte store demonstrasjoner og brøt oss inn på offentlige kontorer, en gang til og med inn på presidentens kontor. Jeg er ikke stolt av metodene vi brukte, men vi fikk resultater, forteller Firoz.


Firoz Ali Alizada (andre fra venstre) rådgir og samtaler med andre funksjonshemmede på Disabilty Resource Center til Afghan Landmine Survivors Organization i Kabul. Foto: Privat.

I 2003 fikk han jobb i Handicap International, senere i Røde Kors. Nå jobber han i den internasjonale kampanjen for å forby landminer i Genève, ICBL. Han har kone og en datter på ett år.

Like viktig for Firoz som forbudet mot landminer og klasevåpen, er konvensjonen om funksjonshemmedes rettigheter. Og han jobber med et glødende engasjement. Det er ikke bare i hjemlandet at han har følt på dette med diskriminering.

-Selv i Genève opplever jeg diskriminering, de fleste bunnet i negative holdninger, sier Firoz.

Både han selv og venner har opplevd motvillighet og sure kommentarer fra ansatte som må bruke lenger tid eller får mer arbeid når det for eksempel kommer en med rullestol på bussen.

 

Deltok på klasevåpenmøtet i Oslo

Firoz følger engasjert med på hva som skjer, særlig på området for støtte til ofre, under statspartsmøtet om klasevåpenkonvensjonen i Oslo i september. Han representerer sivilsamfunnet, og hans jobb er å påvirke og oppmuntre statene til å gjennomføre sine forpliktelser: å ivareta rettighetene til mennesker som har vært utsatt for klasevåpen eller miner – og alle andre mennesker med funksjonsnedsettelser.

 

Mer informasjon:

 

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

eleven − two =