For dårlig fra Verdensbanken

02 May 2018
Verdensbanken er virkelig på banen når det gjelder utdanning for tiden. Det er positivt. Nylig ble deres siste rapport, Facing forward: Schooling for learning in Africa, lansert. Men det er faktisk ingen spor av tenkning om den største gruppen av barn som ikke får utdanning: funksjonshemmede.

Skrevet av daglig leder Morten Eriksen, publisert i Bistandsaktuelt 2. mai.

Banken er i Norge i disse dager for å ha et eget lanseringsmøte hos Norad, den 3. mai. Det viser at banken følger med; Norge er en stor donor og samarbeidspartner på utdanningsfeltet. Atlas-alliansen har skrytt av banken i det siste, men i det sammendraget av rapporten som er tilgjengelig synes vi de tar minst et skritt tilbake. På de 75 sidene som er offentliggjort er det få spor av at alle skal med. Det er faktisk ingen spor av tenkning om den største gruppen av barn som ikke får utdanning: funksjonshemmede.

Mange kan hverken lese eller regne

Schooling for learning in Africa er en oppfølger av bankens World Development Report fra 2018, Learning to Realize Education’s Promise, og har fokus på land i Afrika Sør for Sahara. Akkurat som når vårt eget skoleverk gjennomgås av skoleforskere, er det en god del som ikke er godt nok. Størrelsen på utfordringen er større i Afrika. Mange går ikke på skole. Mange av de som tross alt gjør det, kan hverken lese, skrive eller regne på en måte som kan kalles funksjonell.

Gjennom litteraturgjennomganger og mye statistikk kategoriserer forfatterne afrikanske land i ulike segment, og det er nyttig for alle som driver med utviklingsbistand, og ikke minst for landene selv. Her er det mye rom for gjensidig læring landene mellom, ikke minst på de tiltakene som fungerer.

En klar konklusjon er at kvaliteten på undervisningen må opp. Utdanning må prioriteres høyere av regjeringene i Afrika Sør for Sahara. Det må satses mer på kvalifiserte lærere, og det må gjøres mer for jenter. For sistnevnte gjelder både sanitære utfordringer og presset på tidlige giftemål. Rapporten kommer også med forslag om skolemat og økonomiske incentiver for at foreldre skal satse på utdannelse for barna sine.

Oppsiktsvekkende unnlatelse

Noe av det første utviklingsminister Nikolai Astrup gjorde da han ble statsråd var å øke det norske bidraget til Det globale partnerskapet for utdanning (GPE). Denne viljen til å bistå fattige lands egne bestrebelser på å få til et bedre utdanningsløp er viktig. Og da har vi behov for den typen rapporter som Verdensbanken nettopp har skrevet. Norsk bistand prioriterer utdanning. Det betyr mer penger til utdanningsdepartement, flere skolepulter, flere lærere, bedre og oppdatert læringsmateriell og tilrettelegging for jenter. Nettopp noe av det banken skriver om.

Det er derfor oppsiktsvekkende at banken unnlater å skrive om barn og unge med nedsatt funksjonsevne. Det burde i 2018 være umulig å ikke nevne funksjonshemmede med ett eneste ord. Det er oppsiktsvekkende, all den tid mer enn 20 millioner funksjonshemmede barn, dvs om lag en tredel av de som ikke går på skolen er barn med en eller annen funksjonshemning. FNs nye bærekraftsmål sitt slagord er «alle skal med». Det betyr virkelig en felles forpliktelse. Og vi har bare 12 år igjen. Da kan ikke marginaliseringen og denne type diskriminering fortsette.

I den nevnte norske bevilgningen til GPE ble det eksplisitt uttrykt at støtten blant annet skulle gå til å hjelpe barn med funksjonsnedsettelser, her er ikke verdensbanken like gode.

En norsk studie utfyller bildet

Sintef Teknologi og samfunn har nettopp skrevet rapporten The role of stigma in accessing education for people with disabilities in lower and middle-income countries (Gloria Azalde og Stine Hellum Braathen). Den gjennomgår ulike barrierer funksjonshemmede møter i sin streben etter å få tilgang på inkluderende utdanning.

Konklusjonen er at stigma, det vil si diskriminering og utestengelse, kommer fra holdninger og overbevisninger som lever i beste velgående i alle samfunnslag, også fra funksjonshemmede selv. Det er en enkel logikk bak: Når du tidlig i livet blir vurdert som mindre verd, både av familie, andre barn og nabolag, da føler du deg mindreverdig.

Funksjonshemmede barn i Afrika ses ofte på som om de har begrensninger intellektuelt sett. Dette er en funksjon av en medisinsk måte å tenke funksjonshemming på. De får derfor ikke den oppfølgingen de trenger. Det fører ofte til at barnet kanskje fullfører grunnskoleutdanning, men at de flyttes opp til neste klasse, uten å ha lært noe i det hele tatt. I verste fall blir derfor læreren det største hinderet i barnets liv, ved at han/hun ikke vil prioritere å lære barnet noe og til og med holder lærerbøker unna osv.et funksjonshemmede barnet.

I Zambia påvirker enkelte lokalsamfunn foreldre med barn med funksjonshemming til å holde barna borte fra den lokale skolen. Disse foreldrene utvider det lokale stigmaet til også å gjelde lærere som har valgt å undervise funksjonshemmede barn, ved at de sår tvil om lærernes egnethet til å utføre jobben sin.

Undersøkelser fra Malawi viser at foreldre ikke selv ser at barna deres har gode evner, men velger å ta dem ut av skolen, fordi de ikke tror at de klarer skolegangen.

Ingen nevnt, ingen glemt?

Verdensbanken vil antakelig forsvare sin utelatelse av funksjonshemmede med at det er flere sårbare grupper som ikke er nevnt. I rapporten har de skrevet om jenter, barn på landsbygda og språklige minoriteter som får undervisning på et annet språk enn morsmålet. Men de nevner ikke urfolk, etniske minoriteter og funksjonshemmede. Disse gruppene har alle spesielle utfordringer i utdanning, og utfordringene er veldig forskjellige for de ulike gruppene. Over 20 millioner barn med funksjonsnedsettelser går ikke på skole. Grunnen til at de ikke går på skole er i de fleste tilfeller at deres funksjonsnedsettelse oppfattes å være til hinder for deltakelse og læring. Da må det finnes plass til å diskutere deres utfordringer i en omfattende rapport som dette.

Arena for endring – og for inkludering

Siden 2014 har politiet i Malawi registrert 65 angrep, bortføringer og drap på personer med albinisme. Det bakenforliggende er troen om at ben og knokler fra mennesker med albinisme har magisk kraft, og blir derfor brukt av såkalte heksedoktorer til å lage medisiner som skal bringe lykke. Ifølge FNs utsending er det strengere straffer for å stjele en ku enn å angripe en med albinisme i Malawi. Det er lukrativ business å få tak i ben og kroppsdeler fra en person med albinisme, da disse kan være verdt flere tusen dollar.

Har dette noe med utdanning å gjøre? Ja, i høyeste grad! Skoleverket er den institusjonen som kanskje har størst gjennomslagskraft i det nye Afrika. I alle fall om Verdensbanken, Norge og landene selv vil det slik. Men da må også vi alle huske å ha et tilstrekkelig bredt utgangspunkt for analysene våre.

Verdensbanken har feilet når de denne gangen ikke skriver et ord om funksjonshemmede i denne siste rapporten sin. Det står til stryk. Og det bør utviklingsminister Astrup formidle klart og tydelig i sin videre dialog med og krav til Verdensbanken.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

13 − nine =