Hvis alle skal med

15 Feb 2018
Vi har vært for naive, rett og slett. Bistanden må ha en tydelig og klar prioritering.

Skrevet av daglig leder Morten Eriksen og Andrew Kroglund. Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 15. februar.

Artikkelen sto på trykk i Dagsavisen 15.02.2018.

Bistandsinnsatsen i verden må endres, skriver Dagsavisen i et stort oppslag den 6. februar, og viser til en fersk rapport fra Brookings-instituttet. Artikkelen er viktig og henviser til FNs nye bærekraftsmål. De er ennå ikke godt nok kjent blant folk flest. Men tar vi innover oss de 17 målenes dypere budskap, snakker vi om å igangsette samfunnsomformende reformer på globalt nivå av en helt ny karakter. Det betyr å innføre grep og strategier som vil utfordre og omforme mange lands tilvante måter å drive sosialpolitikk og bekjempe fattigdom. Omtrent som da fattiglandet Norge tok grep om egen utvikling.

Positiv diskriminering må til

FNs bærekraftsmål oppsummeres ofte under det overordnede målet «Leaving no one behind», som på godt norsk gjerne oversettes med «Alle skal med». Det betyr, i klartekst, å avskaffe fattigdom i alle dens former, sikre velstand for alle og beskytte planetens framtid. I arbeidet med dette målet ble FNs medlemsland dessuten enige om at man først skal nå de som i dag ligger lengst etter. Det er på mange måter den norske modellen – drevet av visjonen om det inkluderende og likeverdige samfunn.

For å få til dette må land med stor grad av ulikhet være klare til å prioritere og fremskynde tiltak for de fattigste og de mest marginaliserte, både som individer og som grupper. Dette har vært gjort i flere land tidligere, og med gode resultater. I USA ble svarte i en gitt periode på 1960- og -70-tallet busset til og gitt adgang til skoler i hvite områder, for å utjevne utdannelsesforskjeller, kjent som «positive discrimination/affirmative action». India har i mange år hatt egne kvoter for kasteløse, slik at de skal kunne ta utdanning og raskere utjevne sosiale forskjeller. Det eksisterer også ulike initiativ i fattige land som gir de marginaliserte delene av befolkningen større del av helsebudsjettet enn før. Enkelte urfolksgrupper har fått økt medbestemmelse på bekostning av andre. I Norge har vi en egen lov som regulerer en viss minsteandel kvinner i selskapsstyrer.

Suksesshistorien Kina skjuler fattigdom

Slike grep er radikale om de nå brukes mer systematisk for å nå FNs bærekraftsmål. At man prioriterer først de som henger lengst etter betyr at man aksepterer, slik en studie fra den britiske tenketanken Overseas Development Institute (ODI) fra 2017 slår fast, at gårsdagens ideologi med «trickle down» ikke lenger er gangbar. Det var en politikk bygd på ideen om at så lenge middelklassen blir rikere, vil også de fattigste tjene på det. Den har ikke lykkes. Men hva med Kina, vil de fleste innvende. De er jo verdens største suksesshistorie når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Det er riktig. Men en BBC-reportasje fra Kina (BBC World Service 5. februar) hevder at heller ikke i Kina, har «tricle down» fungert så godt som landet selv hevder. Særlig ikke i de store byene, hvor det bor langt flere fattige enn den offisielle statistikken sier.

Alle skal med betyr derfor at vi som verdenssamfunn mål klare å løse to utfordringer samtidig; vi skal få bukt med den absolutte fattigdommen i alle dens manifestasjoner, og vi skal sørge for at de som tidligere ikke ble med (enten i forhold til resten eller i absolutte termer) nå kan ta igjen de som har opplevd fremgang. Det innebærer slutten på den gruppediskrimineringen vi har latt pågå så lenge, det vil si at vi har latt noen grupper og sosiale klasser forbli marginaliserte. Vi har vært for naive, rett og slett.

Progressiv universalisme

Ifølge ODI vil en politikk som tilgodeser de dårligst stilte før de relativt sett bedre stilte, komme inn under begrepet progressiv universalisme. Det er et helt nødvendig grep for å hindre at den ulikheten vi har sett utvikle seg de siste tiårene mellom land og mellom grupper og internt i land, fester seg.

Og hvem er så disse gruppene som frem til nå har blitt utelatt? Det dreier seg om barn, ungdom, personer med funksjonsnedsettelser (over 1 milliard globalt, 80 % i utviklingsland og 80 % av disse igjen under fattigdomsgrensen), mennesker med hiv/aids, urfolk, flyktninger og internt fordrevne.

Men hvordan kan vi så vite hvem det er som er utelatt, blant disse gruppene i ulike land? Ifølge ODI må vi først kartlegge nivået på det som mangler. Det holder neppe bare med en enkel statistikk. Flere indikatorer må ses i sammenheng, inntekt, utdannelsesmulighet, sosial inkludering, helsetilstand, ernæringsbakgrunn, etnisitet og geografisk bosted. Da får vi et bredere bilde av de som blir utelatt langs en rekke viktige utviklingsdimensjoner.

De svake og konfliktfylte

Vi tror ikke at dette blir lett. Det koster penger, og det fordrer fravær av krig og konflikt. Det er noen mørke skyer på himmelen. Sammenbruddene vi ser i Midtøsten, spesielt i Syria, Irak og i Jemen, er foruroligende. Likeså situasjonen i Afghanistan. Dette skaper mer ulikhet, mer fattigdom, flere lemlestede, mer stigma og øker konfliktnivået videre.

I 1990 bodde 19 prosent av verdens fattige i svake og konfliktfylte land. I 2012 hadde andelen økt til 41 prosent. Trenden fortsetter og i 2030 kan så mange som 62 prosent av verdens fattige bo i disse landene (ODI, 2017).

«Her vil fattigdomskampen stå» skrev Dagsavisen i sitt oppslag den 6. februar. Rapporten fra Brookings-instituttet slår fast at om vi ikke endrer bistandsinnsatsen, vil snart 80 prosent av de fattigste bo i land som bare får en femtedel av all bistand. Kampen mot fattigdom må kjempes både internt i alle land, men også på budsjettkonferanser.

Fattiglandet Norge klarte det

Norge alene kan ikke ta på seg å innfri bærekraftmålene, men vi er en viktig donor og kan bidra til å forme verdens utviklingsagenda fremover.

«Alle skal med» er et viktig politisk budskap. Det er en livskraftig drøm, som kan nås. Fattiglandet Norge klarte det ved å prioritere og å sette inn tiltak. Derfor må norsk utviklingspolitikk og vår bruk av bistand også ha en tydelig og klar prioritering: Nå må vi gå sammen om å målrette tiltakene og midlene slik at vi faktisk bidrar til at alle blir med.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

five × 2 =