Hvor inkluderende er utdanningssatsingen?

23 Aug 2017
Det ble lansert mange rapporter under den nylig avholdte Arendalsuka. Vi bet oss spesielt merke i en fra Norad og en fra Fafo. De spriker.

Saken ble publisert i Bistandsaktuelt 23. august. Skrevet av Morten Eriksen.

I rapporten om utdanningsbistand som Norad lanserte skrives det om betydningen av utdanning for barn med funksjonsnedsettelse. Men mens inkludering av barn med funksjonsnedsettelser drysses pent utover Norads rapport, er ikke tallene i rapporten like imponerende.

Børge Brende har grunn til å være stolt av regjeringens kanskje største prestisjeprosjekt innen bistand, støtten til utdanning. Satsingen er imponerende, men vi vet lite om hvordan den virker for de mest sårbare – barn med funksjonsnedsettelser

Først litt fakta:

Man regner med at mellom 93 og 150 millioner barn lever med funksjonsnedsettelser. Dette utgjør et sted mellom 5 og 8 prosent av verdens barn. 80 prosent av barna med funksjonsnedsettelser bor i utviklingsland.

Videre har FN beregnet at om lag 40 prosent av de barna som ikke får skolegang har en funksjonsnedsettelse. Den manglende skolegangen setter tydelige spor. Færre funksjonshemmede blir kvalifisert til arbeidslivet og lever derfor et liv i fattigdom. Blant voksne funksjonshemmede er 97 prosent analfabeter, for kvinner er tallet hele 99 prosent. Til sammenligning er tallet for totalbefolkningen 15 prosent.

Mangler systematisk satsing

Mye tyder på at satsingen på utdanning ikke i tilstrekkelig grad når de svakeste barna. Det er ingen som vet i hvilken grad norsk støtte til utdanning gjennom multilaterale organisasjoner når barn med funksjonsnedsettelser. Rett og slett fordi Norge ikke legger seg så veldig nøye opp i hvordan disse organisasjonene gjennomfører programmene støttet av de norske pengene.

Disse utfordringene kommer tydelig fram i rapporten Tracking Inclusion in Norwegian Development Support to Global Education, som er skrevet av FAFO på oppdrag av Atlas-Alliansen. Også denne rapporten ble lagt frem under Arendalsuka.

I rapporten konkluderer forsker Kathleen M. Jennings med at Norge har spilt en viktig normativ rolle ved å fremme behovet for å inkluderer barn med funksjonsnedsettelser i utdanning. Men samtidig finnes det så langt få konkrete resultater å vise til av støtten gjennom de store multilaterale aktørene.

Hun skriver blant annet at den norske regjeringens løfter om inkludering av barn med funksjonsnedsettelser i utdanning er brede, vage og ikke bindende. Dette til tross for at Stortinget har bedt regjeringen om å øke satsingen på bistand til folk med funksjonsnedsettelser og å rapportere mer presist og systematisk på bistandsmidlene som brukes på å sikre utdanning som inkluderer funksjonshemmede.

Jennings skriver også at det er ekstremt vanskelig å spore hvor mye av bistandsmidlene som har blitt brukt til inkluderende utdanning, og enda mer krevende når man ser spesifikt etter støtte til barn med funksjonsnedsettelser.

Og Jennings er ikke alene om å bekymre seg for mangelen på kunnskap om hvordan poltikken følges opp i praksis. Generalsekretær i KrF og tidligere utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson var ikke overrasket i det hele tatt over å høre budskapet fra Jennings.

– Vi vet ikke. Vi har et dataunderskudd, sa hun, og viste til at det finnes lite systematisk innhenting av data og rapportering på området.

Også Redd Barnas generalsekretær Tove Wang stilte spørsmål under Arendalsuka om utdanningssatsingen var godt nok innrettet til å nå de mest sårbare på en systematisk måte.

Norad rapporterer at Norge har nådd 3 millioner barn med utdanningsbistanden de siste tre årene. Det de skriver om barn med funksjonsnedsettelser er til sammenligning magert. Det er 1700 barn her og noen hundre lærere der. Når FN beregner at hele 40 prosent av de som mangler skolegang har en funksjonsnedsettelse burde vi ikke da kunne forvente at det rapporteres om at utdanningsbistanden har nådd minst 1.2 millioner barn med funksjonsnedsettelser?

Så hjvor inkluderende er utdanningssatsingen? Svaret er at det er det ingen som vet.

Veien videre

Utenriksdepartementet og Norad er gode på å sikre at de som forvalter bistandsmidlene rapporterer skikkelig. Krav om detaljert rapportering sikre god kunnskap om bistanden, og det er i tillegg disiplinerende. Om man har krav på å rapportere på sitt arbeid for funksjonshemmede, så jobber man også mer systematisk med å dette arbeidet. Rapporteringskravene er noe de norske organisasjonene som mottar bistandsmidler kjenner godt til.

Men multilaterale organisasjoner har ikke de samme rapporteringskravene, og disse forvalter om lag ¾ av bistanden til utdanning. Det er hovedårsaken til kunnskapsmangelen. Dette er det Norge som donor må gjøre for å sørge for at vi vet hvordan utdanningsbistanden fungerer for de mest sårbare:

  • Støtt helhjertet opp om OECDs Development Assistance Committee arbeid for å systematisere  innsamlingen av data om med en egen statistikkmarkør på med funksjonshemmede
  • Bruk makten som en stor donor til å stille krav til bedre rapportering fra de multilaterale organisasjonene
  • Inkluderende utdanningsmetoder metoder og kunnskap om funksjonshemmedes behov må inn i satsingen på lærere
  • Ta med funksjonshemmede selv i planlegging og gjennomføring av inkluderende utdanningstiltak

Konklusjon

Norge har tatt et internasjonalt lederskap for å løfte utdanning på den globale dagsorden. Det er viktig at trykket på utdanning opprettholdes, sa Børge Brende til Bistandsaktuelt 14.8.

Det er vi enige i. Men i den videre satsingen må vi vite om vi når de meste sårbare. Hvis ikke blir vi en del av problemet. Mye diskriminering skyldes mangel på kunnskap. Det må vi ikke gjøre oss skyldige i. Vi ser fram til en rapport fra Norad om noen år hvor det står at minst 40 prosent av de som nås gjennom utdanningsbistanden har en funksjonsnedsettelse.

Her kan du lese Norads svar til dette innlegget

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

13 − 12 =