Inkluderende næringsutvikling må også gjelde Norfund

25 Sep 2017
Statsminister Erna Solberg var prisverdig klar om behovet for at utdanning må være inkluderende og innovativ da hun holdt innlegg i FN i forrige uke. Hennes kloke og viktige ord må også gjelde for næringsliv og næringsutvikling, skriver Morten Eriksen.

Skrevet av Morten Eriksen. Teksten ble publisert i Bistandsaktuelt 25. september

Solberg sa i FN at «utdanning må være inkluderende og innovativ: Alle gutter og jenter fortjener en gratis, kvalitetsutdannelse. Dette inkluderer de fattigste, minoriteter, funksjonshemmede barn og barn i kriger og konfliktpåvirkede områder. Vi trenger også innovative tilnærminger og ny teknologi. Regjeringen, den private sektoren og det sivile samfunn må samarbeide for å gjøre teknologien til en driver for inkluderende læring og like muligheter». 

Ser vi på verden med de samme briller som vi brukte i går, risikerer vi at synsfeltet vårt blir innsnevret. Kanskje til og med hemmet. Det kan vi ikke tillate oss, all den tid verdensbefolkningen øker og nye kull kastes inn på arbeidsmarkedet. Vi må teste nye metoder opp mot gamle. Derfor er innovasjon viktig.

 

Jobbskaping

Statistikken forteller oss at utviklingslandene trenger arbeidsmuligheter for 600 millioner unge innen 2030. Mange OECD-land kanaliserer derfor mer bistand gjennom næringsinvesteringer som skaper sysselsettingsmuligheter i fattige land. Private selskaper er viktige motorer for økonomisk vekst, utvikling og arbeid, og de genererer 9 av 10 jobber.

Ifølge FN er opprettelsen av anstendige og produktive arbeidsplasser den kritiske koblingen mellom økonomisk vekst, inkluderende menneskelig utvikling og felles velstand. Med FNs bærekraftmål har denne type samarbeid blir enda mer aktuelt, og den norske regjeringen har derfor økt sine bevilgninger over bistandsbudsjettet for å utvikle og støtte næringsinvesteringer som kan skape arbeidsplasser.

 

«Alle skal med!»

Dette er viktige tiltak for vekst og utvikling. Samtidig har vi, Norge og FN, lovet at «ingen skal etterlates» – «no one left behind». Eller for å si det med Arbeiderpartiets slagord fra høstens valgkamp: «Alle skal med!». Det betyr, i vår bransje, å innrette all bistand på en måte som skal sikre ikke-diskriminering, likestilling, deltakelse og inkludering.

Men hva innebærer dette, når vi skal omsette slagord til praksis? Inkluderende næringsutvikling betyr ikke bare å vente på at de mest marginaliserte først kan nås når veksten har skjedd. Riktignok er skatte- og fordelingspolitikk helt avgjørende for hvordan et land ivaretar funksjonshemmede og andre marginaliserte grupper. Men så lenge land som Norge benytter offentlige midler til å styrke næringslivet, har vi et særlig ansvar for aktivt å gjøre det vi kan for å inkludere de gruppene FN peker særskilt på – slik som funksjonshemmede.

Men er ikke dette for vanskelig? «Slett ikke» sier deler av næringslivet selv.

Store global næringslivsaktører som Telenor og L’Oreal har allerede i flere år innsett at funksjonshemmede er en del av samfunnet. De gjør konkrete tiltak for å fjerne barrierer for arbeidsdeltakelse. Samtidig driver de en aktiv rekrutteringspolitikk for at arbeidsstokken globalt skal reflektere samfunnet for øvrig. Det betyr at både arbeidsplasser og produkter gjøres tilgjengelige gjennom en rekrutterings- og opplæringstiltak som gir funksjonshemmede mulighet til å bidra i verdiskapningen. Selskapene stiller seg spørrende til hvorfor myndigheter ikke kan gjøre det de selv mener er moralsk og bedriftsøkonomisk riktig.

Også mindre bedrifter har forstått at mangfold gir gevinst, og i dag har NHOs Ringer i Vannet program opptil flere medlemsbedrifter som kan vise til gode erfaringer med ansettelser av mennesker som står utenfor arbeidslivet med ulike funksjonsevner. Disse kommersielle aktørene klarer det norske bistandsmyndigheter synes blir altfor vanskelig å kreve. For oss handler det om å ta samfunnsansvar, sier disse bedriftene. De ligger i så fall foran Norad og UD i løypa.

 

Norfunds særlige ansvar

Det bringer oss over på en særlig bekymring vi har.  Norfund uttaler seg ofte og mye om betydningen av næringslivet for å skape utvikling og vekst i fattige land. Bistandsmidler må brukes på en måte som setter næringslivet i stand til å generere kapital for å løse fattigdomsproblemene, heter det. Norfund viser til at FNs bærekraftsmål bygger på samarbeid mellom private og statlige aktører, inkludert næringslivet, for å nå de globale målene.

Men Norfund tar aldri debatten helt ut: Hvordan skal bistanden gjennom næringslivet bidra til en inkluderendevekst og utvikling i Sør? Det virker ikke som Norfund har fått med seg det andre norske og internasjonale næringslivsaktører gjør. Vil de ikke?

Vi forventer at regjeringen krever mer av bistandsforvaltere og –mottakere. Når menneskerettighetene ligger som grunnleggende prinsipp i utviklingspolitikken, så er det ikke nok å si at bistandsfinansierte næringsinvesteringer skal unngå å bryte folks rettigheter. Vi må innrette disse investeringene på en måte som er mye mer proaktiv for å hindre utenforskap, for eksempel gjennom inkluderende arbeidsplasser og tilgang på finansielle tjenester – også for mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Vi mener at dersom vi kun skal vente på at veksten som følger norskfinansierte investeringer skal strømme nedover til de mest utsatte gruppene, kan vi risikere å vente veldig lenge. Vi trenger en ekstra innsats for funksjonshemmede gjennom næringslivsinvesteringer. Statsminister Erna Solberg er tydelig. Vi forventer det samme fra Norfund.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

sixteen + eleven =