Kunnskap, smerte og makt

03 Jun 2019
MENINGER: «Den som øker sin kunnskap, øker sin smerte.» Smak på denne påstanden fra Visdommens bok. Virkeligheten der ute er komplisert. Og mangfoldig. Skal du endre på virkeligheten, smerter det. Og det koster.

Skrevet av Morten Eriksen og Andrew P. Kroglund. Publisert i Bistandsaktuelt 29.05.2019

Regjeringen Solberg, og AS Norge, ønsker å bidra til en realisering av FNs bærekraftsmål. Som en viktig konsekvens av dette, og ved KrFs inntog inn i regjeringskorridorene, har vi fått en ny dynamikk inn i våre internasjonale satsinger. I Granavolden-erklæringen fra januar 2019 sier regjeringen at den skal lage en strategi for marginaliserte grupper. Hvordan kan vi sikre at disse blir tatt med i ulike utviklingsprogram? Også når tiltakene ofte er upopulære i store miljøer i utviklingsland?

For å komme i gang med dette viktige arbeid, har Utenriksdepartementet bestilt en rapport fra Christian Mikkelsen Institutt (CMI) i Bergen. Den foreligger nå, med tittelen Gendercide and marginalisation. An initial review of the knowledge base (Magnus Hatlebakk, Ottar Mæstad, Kari Telle, Liv Tønnessen, Vibeke Wang).

Gendercide

Rapporten er å betrakte som en gjennomgang av dagens kunnskapsbase. Det geografiske nedslagsfeltet er Norges hovedsamarbeidsland.  Rapporten er både spennende og rystende lesning, i det den tar for seg krig mot jenter, vanskeligheter for religiøse minoriteter, LHBTIQ-personer, og mennesker med funksjonsnedsettelser. Gendercide er sannsynligvis noe de fleste av oss vet mindre om. Det dreier seg om en systematisk bortvelging av ett kjønn til fordel for det andre. Jenter anses som en byrde, noen som er mindre verdt. Og her foregår de verste overgrepene utenfor våre hovedland, nærmere bestemt i India og Kina.

Også situasjonsbildet for religiøse minoriteter og LHBTIQ-personer er komplisert og tidvis vondt og hårreisende. Når det gjelder verdens største marginaliserte gruppe, funksjonshemmede, har vi sannsynligvis mer kunnskap

Mye eller lite funksjonshemning

Den store globale rapporten fra Verdens Helseorganisasjon fra 2011 sier at ca 15 prosent av verdens befolkning lever med en eller annen form for funskjonsnedsettelse. Nye måter å spørre på, som gjennom det som kalles the Washington Group, gir enkelte ganger og for enkelte land, andre tall. Bør vi skille mellom mild form for funksjonsnedsettelse og en mer gjennomgripende form, spør CMI.

Rapporten konkluderer med at det er på utdanningsområdet funksjonshemmede kommer dårligst ut. Her kan paradoksalt nok også den laudable økte skolesatsingen vi ser i verden i dag, ha ført til flere som også faller utenfor skolegangen. Her vil frafall grunnet funksjonshemning telle mer enn frafall grunnet andre ulikhetskategorier, slik som kjønn, bosted på landsbygda og lav økonomisk status.

Nok en gang; jenter bakerst

Rapporten peker på at studier utført av Sintef i Malawi og i Zambia, viser at det først og fremst er de med størst grad av funksjonsnedsettelse som ikke får nyte godt av skolegang. Særlig er funksjonshemmede jenter med omfattende funksjonsnedsettelser fra landsbygda utsatt, med en skolegangsrate ned på 46,1 prosent, sammenliknet med et gjennomsnitt på 80,8 prosent for alle funksjonshemmede, og 89, 9 prosent for ikke-funksjonshemmede. Diskriminering mot jenter er tydeligere blant funksjonshemmede enn ikke-funksjonshemmede, og dette trekket er enda tydeligere i rurale områder. Slike resultater viser at en effektiv strategi for å inkludere marginaliserte grupper må klare å få med seg sammenhengen mellom faktorer som bidrar til ulikhet og marginalisering.

Studier tyder også på at mangelen på økonomiske ressurser er den viktigste årsaken til at både funksjonsfriske og funksjonshemmede ikke går på skole. Videre har barn med sensoriske utfordringer, innenfor syn, hørsel eller kommunikasjon og mentale utfordringer, større risiko for å bli ekskludert enn de barna som har en eller annen fysisk funksjonsnedsettelse.

Fattigdom og stigmatisering

Mange i utviklingsland er fattige. Men i byene er den uformelle sektoren stor, og det gir også muligheter for funksjonshemmede. Det er faktisk større sjanse for å være relativt sett fattig i forhold til de andre rundt deg om du er funksjonshemmet i et utviklet land. I fattige land er marginalisering et større problem om du bor på landsbygda enn om du bor i byen. Dette er viktig innsikt.

Stigmatisering derimot, er et større problem i fattige land, og det gjelder særlig i Øst-Afrika, hvor myter og fordommer om funksjonshemmede lever i beste velgående. Men det norske samarbeidslandet som kommer dårligst ut er Nepal, hvor antall som melder at de har blitt slått eller har blitt verbalt utsatt, er på 45%. Noe av dette skjer ute i storsamfunnet, men 50% av slike typer overgrep skjer i hjemmet.

Politisk respons

Mot et slikt bakteppe, hva skal da myndighetene våre gjøre? Rapporten peker på at visse satsingsområder som må ses nærmere på:

  • Fordommer som leder til stigma og diskriminering
  • Behovet for medisinsk rehabilitering, hjelpemidler og tilpasningsprogram ift offentlig infrastruktur
  • Spesialkunnskap hos tjenesteytere, inkludert blant lærere og helsearbeidere, i forhold til hvordan å tilby adekvate tilbud for funksjonshemmede

Når det gjelder utdannelse, sier rapporten at en må ha en klar analyse av hva som ligger i begrepet “funksjonshemning”. Det kan ligge flere ulike årsaksforhold bak, som for eksempel:

  • Lav prioritering innenfor familien ift utdannelse for den funksjonshemmede
  • Stigma i familien, i nærmiljøet eller blant lærerne
  • Manglende tilpasning i læringsmiljøet ift de funksjonshemmedes behov, inkludert manglende hjelpemidler, slik som auditive og visuelle hjelpemidler. Manglende fysisk tilgjengelighet kan spille en viss rolle også, men er alt i alt mindre viktig.

Når det gjelder undervisningskvalitet, er det en pågående debatt om dette best skjer gjennom individbasert læring eller gjennom spesifikke program rettet mot funksjonshemmede barn. Kanskje er individbasert opplæring å foretrekke, men det fungerer ofte ikke i utviklede land heller, og i fattige land er individualisme ikke høyt verdsatt.

Når det gjelder politikk for å styrke arbeidsdeltagelse, peker CMI-rapporten på flere muligheter:

1) lover og reguleringer

2) kvotasystem og beskyttede arbeidsplasser

3) yrkesrettet rehabilitering

4) mikrofinansiering

5) holdningskampanjer

Mindre smerte, mer makt

Vi startet denne kommentaren med et sitat om kunnskap og smerte. Men vi avslutter heller med den britiske opplysningsfilosofen Francis Bacons uttalelse om at «kunnskap er makt». FNs nye Flaggskip rapport om funksjonshemmede og bærekraftsmålene (desember 2018), har i detalj analysert situasjonen på bakken. På basis av denne, WHOs rapport, FAFOs rapport om (manglende) inkluderende utdanning og andre rapporter de siste årene, inkludert CMIs, vil vi gi følgende råd med på veien, frem mot en endelig strategi for marginaliserte grupper:

Inkludering og likestilling må gjennomsyre alt norsk utviklingssamarbeidet. Som et første skritt skal det være et mål at

  1. Den norske utdanningssatsingen skal innen 2021 være fullt inkluderende, og at dette er sporbart i alle tiltak og i alle kanaler for bistand

og at

  1. All innsats for kvinner og likestilling skal inkludere funksjonshemmedes interesser – innsatsen er sporbar i alle tiltak og kanaler innen 2021.

Erfaring viser likevel at det i tillegg til inkludering i generelle programmer er absolutt nødvendig med tiltak som er direkte rettet mot mennesker med funksjonsnedsettelser. Derfor bør:

  1. Midler til målrettede tiltak for inkludering av funksjonshemmede økes til 1 % av norsk bistand årlig innen 2021.

Funksjonshemmedes eget rettighetsarbeid må spille en nøkkelrolle i en ny strategi for funksjonshemmede i utviklingsland.

  1. Styrking av funksjonshemmedes eget rettighetsarbeid må stå sentralt i norsk innsats for menneskerettighetene.

For å få til en slik satsing er det nødvendig med mer kunnskap:

  1. Inkludering av funksjonshemmede må være en sentral del av Norads nye kunnskapsbank.
  2. Forskning, statistikk og data om funksjonshemmedes situasjon og tiltak for å bygge ned barrierer for deres inkludering i samfunnet, må prioriteres høyere. Det må øremerkes mer midler til forskning og kartlegging.

Marginaliserte grupper trenger gode organisasjoner som taler deres sak. Norge har en lang tradisjon med å finansiere norske organisasjoners bistand til sine partnere i fattige land. Dette arbeidet begrenses imidlertid ved at det er underlagt det samme kravene om 10 prosent egenandel som annen bistand. Å skaffe egenandelen er så krevende at mange av de funksjonshemmedes organisasjoner av denne grunn ikke kan drive med bistand, og det er også grunnen til at andre ikke kan øke sin innsats.

  1. Kravet om egenandel i bistanden må derfor praktiseres slik at marginaliserte grupper i Norge, som funksjonshemmedes organisasjoner, ikke forhindres fra å støtte rettighetsarbeid for marginaliserte grupper i utviklingsland

Vi imøteser neste rapport i serien «hvordan nå de marginaliserte gruppene. Da ser vi frem til konkrete forslag til programposter. Gjennom kunnskap skal vi nok fortsatt kjenne på smerten ved en utfordrende verden, men vi skal også kjenne på makten og gleden ved å bidra til å endre den.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

eighteen + 2 =