Om egenandelen, vår syke mor og det rasjonelle

11 Feb 2019
Et oppslag i Bistandsaktuelt den 31. januar viser at debatten om bistand og utvikling handler mye om oss selv. Det kan være. Men noen ganger må vi gråte for egne syke mødre. På vegne av den bevegelsen vi er en del av. Det kan være rasjonelt og helt nødvendig, gitt de politiske føringer som til enhver tid foreligger.

Innlegget er skrevet av Morten Eriksen og Andrew P. Kroglund, og sto på trykk første gang i Bistandsaktuelt den 11.02.2019.

Her kommer vår syke mor; funksjonshemmedes eget rettighetsarbeid. Arbeidet skranter fordi Utenriksdepartementets rigide egenandelskrav gir utilsiktede konsekvenser. I verste fall må arbeid for utviklingshemmede og andre sterkt marginaliserte grupper i sør fases ut om organisasjonene ikke klarer å skaffe den påkrevde egenandelen. Eller det blir så redusert at det er liten grunn til å forvente at viktige resultater blir oppnådd for målgruppene.

«Men hva gjør dere så spesielle, da?»

Begrunnelsen for egenandel er at den skal gi arbeidet et folkelig fotfeste. Dette kan være en god og fornuftig forankring for organisasjoner som primært «leverer bistand» på vegne av andre og ikke har likepersoner eller medlemmer som deler visjon, skjebne og erfaringer i nord og sør. Dette skjebne-og interessefellesskapet, som vi kaller likepersonsarbeid, er en vesentlig forutsetning for et ekte og levende sivile samfunn. Det dreier seg om  interesseorganisasjoner som finner sammen i felles kamp for å fremme felles rettigheter, på grunn av  urett og undertrykking gruppene er utsatt for. Og på grunn av den historiske, sosiale og politiske utviklingen vi kjenner igjen hos hverandre

Funksjonshemmedes organisasjoner er i utgangspunktet ikke bistandsorganisasjoner eller innsamlingsorganisasjoner, men har aktive medlemmer som er del av samme bevegelse som partnerne i sør. Vi opplever folkelig forankring gjennom organisasjonene og har deres støtte og engasjement til å drive utviklingssamarbeid.  Både når vi får rene penger, verdifullt utstyr og når for eksempel leger, audiografer og spesialpedagoger bidrar, er det en støtte til organisasjonenes arbeid. Og et uttrykk for at arbeidet er forankret og støttet.

Et paradoks

Når man i dag godtar bingo- og lotteriinntekter som egenandel, synes ikke vi at dette gir noe mer folkelig forankring. Bingospillere aner stort sett ikke hva pengene går til, men arrangøren er pålagt å gi noe til et godt formål. Dette er gode penger, men det er ingen forankring. Vi vil ikke med dette bingo og andre spill til livs. Dette er viktige penger for mange organisasjoner. Men vi er ikke der. Og vil nødig tvinges inn i dette knallharde markedet, som drives rent forretningsmessig: Man får avkastning etter hvor mye man investerer.

Men hvorfor skal ikke funksjonshemmedes organisasjoner samle inn en egenandel, slik som «alle andre»?

Det er flere gode grunner til dette:

  • Funksjonshemmedes organisasjoner, organisert gjennom paraplyen Atlas-alliansen, er først og fremst interessepolitiske organisasjoner, ikke profesjonelle fundraisere.
  • Atlas-alliansens medlemmer arbeider primært for funksjonshemmedes rettigheter i Norge, dvs for vanskeligstilte og marginaliserte på hjemmebane, men kjenner ogs et ansvar for å støtte kampen til funksjonshemmede i andre land.
  • Flere av organisasjonene har ikke finansiell ryggrad til å investere i profesjonell innsamling. Tvert imot har organisasjonene våre opplevd ulike former for kutt i tilskuddsordninger de siste årene som har medført oppsigelser og innskrenkninger. Det gjør det enda vanskeligere å sette av midler til egenandel.

Det rettighetsbaserte likemannsarbeidet

Storbritannia og DFID har nå for alvor meldt seg i inkluderingsdebatten og lanserte nylig en egen inkluderingsstrategi. Frem til nå har det vært de nordiske landene som mest aktivt har fremmet rettighetsbasert likemannsarbeid.

Våre nordiske naboer har forstått at de vil bli hengende etter i arbeidet med å innfri FNs bærekraftsmål om ikke det settes inn et ekstra trykk på å nå de mest marginaliserte, bl.a funksjonshemmede. Det er grupper som faller utenfor i sektorer som utdanning, helse og arbeidsliv. Derfor er det en god investering å satse på mer inkluderende utvikling, og styrking av funksjonshemmedes egne organisasjoner og likemannsarbeid.

I Sverige kan funksjonshemmedes organisasjoner komme ned mot en 5 prosent egenandel, i Finland 7,5 prosent og i Danmark 0 prosent. I Norge holder vi fortsatt på 10 prosent, men Atlas-alliansen slipper egenandel for eget sekretariatet.

Behandles alle frivillige organisasjoner i Norge likt i dag? Nei, det er stor grad av fleksibilitet. Og det er bra. Det gir Norge større muligheter til å nå viktige utviklingsmål. Av de 5,2 milliarder kroner som gikk via sivilsamfunnsorganisasjoner i 2017, inkludert til nødhjelp, var ca 1/3 med egenandel. Disse bevilges via sivilsamfunnspotten i Norad, hvor Atlas-alliansen får sine midler.

En økende forståelse

I et brev fra nylig avgåtte utviklingsminister Nikolai Astrup, adressert Atlas-alliansen den 7. januar i år, skriver Astrup:

«Jeg er klar over at egenandelen skaper mange diskusjoner, og den har blitt utredet og vurdert flere ganger av ulike regjeringer. Atlas-alliansen har tilført debatten ytterligere synspunkter, og jeg tar disse med meg i våre løpende vurderinger.»

Enhver sittende utviklingsminister vil vite at Utenrikskomiteen støtter slike «løpende vurderinger». I en merknad til statsbudsjettet for 2017, skrev komiteen:

«Komiteen mener en for rigid praktisering av et slikt krav kan medføre utilsiktede konsekvenser for tiltak for marginaliserte grupper, som funksjonshemmede, og ber departementet vise fleksibilitet når det gjelder bidrag med dokumenterte verdier og sikre at støtten over budsjettposten til bistand for funksjonshemmede opprettholdes på minst samme nivå også i 2017.»

Komiteen gjentok bekymringen for egenandelskravets utilsiktede konsekvenser for tiltak for marginaliserte grupper i behandlingen av 2019-budsjettet.

Flere muligheter

Det kan være flere løsningsmodeller verdt å diskutere. Vi lister noen av dem her:

  • Noen typer organisasjoner fritas helt/delvis fra egenandel. Det kan være 5% egenandel for Atlas-alliansen og andre som arbeider for marginaliserte grupper.
  • Fritak etter begrunnet søknad: Organisasjoner/paraplyorganisasjoner kan søke om fritak for prosjekter/tiltak rettet mot spesielt utsatte og marginaliserte grupper.
  • Fritak for egenandel til organisasjonsoppbygging/styrking av organisasjoner
  • Fritak for egenandel ved oppstart av nye prosjekter og samarbeid
  • Akseptere gaver og arbeid, verdsatt av revisor (in kind)

Det handler om så mye mer

Da analysebyrået Zynk, på oppdrag av Norad, skrev sin omtalte rapport om utviklingsdebatten som handler mye om oss selv, så de nok ikke på egenandelsspørsmålet. Når vi nå likevel er så selvsentrert at vi gjør det, handler det om oss selv og vår hverdag her hjemme.

Men det handler også om så mye mer. Norge vil bidra aktivt for å virkeliggjøre FNs bærekraftsmål. Skal vi klare å oppfylle intensjonen om at «alle må med», så må Norge og Utenriksdepartementet lempe på kravet om lik egenandel på prosjektmidler som går til arbeid for marginaliserte grupper, inkludert funksjonshemmede.

Med over 1 milliard funksjonshemmede i verden i dag, og over 80 % bosatt i utviklingsland, sier det seg selv at om ikke disse nås, i form av skolegang, hjelpemidler og annet, vil aldri bærekraftsmålene nås.

Vi setter vår lit til at vår nye utviklingsminister, Dag Inge Ulstein, forstår hvorfor vi snakker om egenandelen som vår syke mor. Og at det er svært rasjonelt.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

twelve − 12 =