Samers største ønske: En operasjon for å bli frisk i armen

16 Dec 2014
Hverdagen til en funksjonshemmet flyktning: Samer er nesten lam i venstre arm. Han bor i en garasje med familien. Før var han bygningsarbeider. Han har liten tro på at han kan være det igjen.

Torgrim Halvari, frilansjournalist. Alle bilder: Halvari
Redigert av Anne Nyeggen

Ahmad, selv funksjonshemmet flyktning og vår veiviser, vil ta oss med til en annen syrisk flyktning med krigsskader. Ahmed viser oss veg ned til en rekke med garasjer. Først skjønner vi ikke hvorfor vi stopper utenfor dem, men snart forstår vi at dette er boligene til flere syriske familier. Ahmad banker på, og ut kommer Samer Zoheyr. Han er nesten helt lam i venstre arm, en splint fra en granat traff ham helt oppe ved skulderen og har ødelagt nerver og muskler. Vi går inn i garasjen og møter resten av familien, Samers kone, to barn og hans foreldre. De skulle vært flere, men begge Samers brødre er døde i krigen, det samme er konens søster.

Selv om de bor i en garasje, er de fornøyd. Dette livet er mye bedre enn å måtte gå hver dag og frykte for at barn eller andre familiemedlemmer skal bli skadet eller dø.

Samer med to små barn i deres nye hjem
Samer med to små barn i deres nye hjem

– Jeg håper at vi en dag kan flytte tilbake til Syria, at det blir fred, men slik situasjonen er nå er dette livet mye bedre enn det vi hadde, sier Samer. Når vi spør ham om hans største ønske er det likevel ikke fred i Syria. Han ønsker seg nok penger til å reise til et utenlandsk sykehus for å prøve å operere armen slik at den vil virke igjen. Men slikt koster penger og det har han ikke. Det lille han hadde, gikk med til flukten, og nå må han og familien betale 200 dollar i måneden for å leie denne garasjen, penger de ikke har. Både Ahmad og Samer har løst dette på samme måten som så mange andre. Hvert familiemedlem får månedlig en matkupong verdt 30 dollar. Denne handler de mat for, som de gir til eieren av huset/leiligheten, eller i dette tilfellet garasjen de bor i. Vedkommende selger så maten videre og får inn de pengene han skal ha for «boligen». For å skaffe seg selv mat, er de avhengig av at andre familiemedlemmer arbeider, eller at de på annen måte klarer å skrape sammen det som skal til for å mette familien.

Samer er bygningsarbeider uten for store forhåpninger om at han noen gang skal kunne komme i arbeid igjen som det.

– Kanskje, om det blir fred, så kan jeg kjøre drosje. Det er vel det eneste jeg kunne duge til om vi skulle flytte tilbake til Syria, sukker Samer. Utenfor stopper regnet en stund, vi takker for oss og kjører tilbake til Beirut.