Stressende å ikke vite om man får insulin

16 Nov 2016
I Zambia er de psykososiale aspektene ved å leve med diabetes forsket på for første gang. Studien viser at unge voksne med type 1 diabetes sliter mest. Usikker tilgang til insulin, smertefulle insulinsettinger og frykten for å ikke være attraktiv nok for en fremtidig ektefelle er blant bekymringene.

Tekst og foto: ANETTE SKOMØY.

Sistnevnte bekymring er det unge kvinner og deres nærmeste pårørende som stresser om. Er det noen som vil gifte seg med en som har diabetes? I et land som Zambia, der gjennomsnittsinntekten er på ca. 4500 kroner, er sykdommen svært kostbar.

Foruten stresset rundt det å sette flere doser med insulin daglig, bekymrer mange unge som om tilgangen til insulin, sprøyter og blodsukkermåleapparater. Et slikt apparat koster ca. 350 kroner og det er kun de rikeste som har råd til dette. Bekymringen for ikke få seg arbeid, på grunn av den kroniske sykdommen, er også et stressmoment.

Det er vel dokumentert at stress og depresjon påvirker en sykdom som diabetes og egenbehandlingen av den. Det er derfor viktig at de som lever med sykdommen finner strategier på hvordan de kan leve best mulig med den. En mestringsstrategi inkluderer flere aspekter, men noe av det viktigste er å akseptere sykdommen, normalisere den og imøtekomme støtte fra familie og andre. Studien fra Zambia viser at en del unge ikke aksepterer sykdommen. De kvier seg for å stikke seg selv med sprøyter og lar derfor være å ta insulin.

«I have diabetes» står det på armbåndet som Chipomo Chisanga bærer.
«I have diabetes» står det på armbåndet som Chipomo Chisanga bærer.

Et uventet funn i studie er at mange av de unge forteller at de ikke får støtte fra familie, likesinnede og helsepersonell. Studien avslører også at noen foreldre anbefaler døtrene sine til å slutte å sette insulin fordi det vil ta skade på kroppen. Dette fordi anbefalte steder å sette insulin er ansett som intime; lår, mage, skuldre og rumpe. Studien dokumenterer også at unge med diabetes opplever diskriminering fra jevnaldrende og skolelærere. Dette fordi mange tror at sykdommen er smittsom.

Ville ikke klart meg uten støtte fra onkel

Svært mange unge med diabetes type 1 føler seg som en økonomisk byrde for familien. Chipomo Chisanga (20 år) er en av dem.

Da han fikk diagnosen som 17 åring fikk han gratis insulin og behandling i en kort periode. I Zambia må alle som har fylt 18 år selv dekke utgifter til insulin og annet utstyr. Legene brukte lang tid på å gi Chipomo riktig diagnose, og da han til slutt fikk vite at det var diabetes var tilstanden hans så dårlig at han ikke klarte å fullføre videregående skole.

Deretter ballet det på seg med problemer og bekymringer for unggutten. Forsinket skolegang gjorde at han ikke fikk søkt seg inn på ingeniørstudier. Penger som var oppspart til å betale studier ble nå brukt til å betale for insulin og annet utstyr. Uten skolepenger har han skrinlagt planen om å studere. Foreldrene er fattige, har tre andre barn boende hjemme, og kan heller ikke hjelpe ham.

Det er onkelen som nå forsørger Chipomo med penger til behandling og det er usikkert hvor lenge han kan fortsette.

Hvert år arrangerer Diabetes Association of Zambia egen barne- og ungdomsleir. Dette er den eneste muligheten barn og unge har for å møte likesinnede. På leieren lærer de mestringsstrategier og hvordan de kan leve med sykdommen sin. Her skal en av de frivillige legene ta selfie av seg selv, Chipomo og alle de andre deltakerne på leieren som ble avholdt i april 2016.
Hvert år arrangerer Diabetes Association of Zambia egen barne- og ungdomsleir. Dette er den eneste muligheten barn og unge har for å møte likesinnede. På leieren lærer de mestringsstrategier og hvordan de kan leve med sykdommen sin. Her skal en av de frivillige legene ta selfie av seg selv, Chipomo og alle de andre deltakerne på leieren som ble avholdt i april 2016.

— Uten hans støtte vet jeg ikke hvordan det hadde gått, sier Chipomo, som i likhet med mange andre unge bekymrer seg for fremtiden.

For å håndtere situasjonen på best mulig måte har Chipomo engasjert seg i Diabetes Association of Zambia. Nå som ingeniørdrømmen er lagt på hylla ønsker han å drive bevisstgjøringsarbeid om diabetes i befolkningen. Det er han allerede godt i gang med, blant annet ved å snakke om sykdommen, risikofaktorer og egenbehandling til folk på radio.

Fakta:

Psykolog Given Hapunda ved Tilburg universitetet i Nederland står bak studien «Psychosocial functioning in individuals living with Diatetes Mellitus in Zambia».

Personer med diabetes type 1 og type 2 deltar i studien. I følge studien er disse faktorene utløsende for stress og bekymringer: høye behandlingskostnader, usikker medisintilgang, diskriminering, mangel på sosial støtte, følinger, dårlig konsentrasjon, frykt og depresjoner.

Studien viser at forekomsten av depresjon er langt høyere blant de som har diabetes enn de som ikke lever med sykdommen. Og at kvinner oftere utvikler depresjoner enn det menn gjør. I følge forskeren kan dette relateres til at menn favoriseres på de fleste områder i Zambia.

Studien viser også at mangelfull og slurvete egenbehandling er en fellesnevner for kvinner med diabetes type 2 fra fattige familier. I følge forskeren kan en av årsakene være at kvinner har så mange gjøremål i løpet av en dag at det går på bekostning av å behandle seg selv.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

four × three =