9 utfordringer til Norge

15 Jan 2020
Med bare ti år igjen til fristen, spøker det for flere av FNs utviklingsmål. Les hva bistandsbransjen mener må gjøres for at «ingen skal utelates». Av Espen Røst, Bistandsaktuelt 10.01.2020

For fem år siden ble verdens ledere enige om en ambisiøs plan for å utrydde fattigdom og bekjempe ulikhet. Selv om noen av FNs 17 bærekraftsmål er innenfor rekkevidde, vil vi slite med å nå andre, advarer Verdensbanken i sin siste årsrapport. Der påpekes det at flere av de minst utviklede landene fortsatt strever med å tilby sin befolkning de mest grunnleggende tjenester.

Bistandsaktuelt har spurt lederne i norske bistandsorganisasjoner hva Norge kan gjøre for at bærekraftsmålene skal nås innen 2030. Oppsummert, kommer elleve generalsekretærer med følgende utfordringer til utviklingsminister Dag Inge Ulstein:

  • Jobbe mer for å redusere ulikhet i samarbeidsland
  • Få fart på arbeidet med å inkludere marginaliserte grupper
  • Skape et grønnere bistandsbudsjett med fokus på klimatilpasning
  • Gjennomføre handlingsplanen for bærekraftige matsystemer
  • Styrke arbeidet for likestilling
  • Gi mer penger til sivilsamfunnsorganisasjoner i sør
  • Forhindre barneekteskap og bidra til beskyttelse av jenter i konfliktområder
  • Styrke utdanningssatsingen og øremerke midler til barn i kriseområder
  • Jobbe hardere for at primærhelse og utdanning skal være gratis

Store planer, lite ressurser

– Klimaendringene utspiller seg stadig tydeligere globalt, mens fattige småskala bønder har vært hardt rammet av økende tørke og flom allerede i ti år. Norge har forsømt sin forpliktelse i Paris-avtalen innen klimatilpasning, og er på jumbo-plass blant OECD-landene til å bidra til bærekraftig matproduksjon i utviklingssammenheng. For at Norge skal ta sitt ansvar for bærekraftsmålene på alvor, må innsatsen trappes kraftig opp, sier Jan Thomas Odegard.

Utviklingsfondets leder trekker frem fjorårets dystre klimarapporter, tydeliggjort ved temperaturrekorder og ekstremvær:

– Regjeringen må få i gang arbeidet med to satsinger de selv har flagget, som så langt er lite konkretisert. Handlingsplanen for bærekraftig matsystemer i utviklingsland – lansert av syv statsråder i fem departementer i juni i fjor – har foreløpig fått lite oppfølging, ressurser eller konkrete mål. De bør også konkretisere den nye strategien om klimatilpasning, forebygging av klimarelaterte katastrofer og sultbekjempelse som tidligere ble lagt i en skuff, men som nå skal komme i februar.

Odegard sier økt innsats på disse områdene er essensielt for å nå målene om null sult og bekjempelse av ekstrem fattigdom.

Selv kommer Utviklingsfondet til å jobbe mest med å forebygge effektene av ekstremvær i 2020.

– Vi vil se mer sult, oversvømmelser, tørke som igjen vil kunne føre til store fluktstrømmer. Å forebygge effektene av klimakrisen er ekstremt viktig for å redusere menneskelig lidelse, men også fordi det er mye billigere å forebygge enn å forsøke å hjelpe etter at et område er rammet.

Han fremhever at det i fjor kom en håndfull rapporter som påpekte at en av de viktigste tingene vi kan gjøre nå, er å bidra til at småbønder kan tilpasse matproduksjonen til klimaendringene.

– Som klimapanelets rapport påpekte, er småbønder den mest utsatte gruppen. De har gjort minst for å skape klimaendringene – og de er ofte overlatt til seg selv uten noe sikkerhetsnett.

Også generalsekretær i Unicef Norge mener klimaendringene tvinger regjeringen og politisk ledelse i Utenriksdepartementet til å styrke fokus på klima og klimatilpasning i utviklingspolitikken.

– Barn er de mest sårbare i møte med klimaendringene, og barna skal arve den planeten tidligere generasjoner har behandlet med for lite respekt, sier Camilla Viken.

Hun mener «det grønneste bistandsbudsjettet vi noen gang har sett» ville være en god start.

– Vi ser også at midler til utvikling ikke strekker til og at gapet mellom behovene og tilgjengelig ressurser er stort. Derfor er Unicef veldig opptatt av å møte de store utfordringene på nye måter og strekke oss etter å oppnå mer med mindre. At utviklingspolitikken legger fokus på innovasjon og digitalisering, er derfor helt sentralt, sier Viken.

– UD må tørre mer

– Ulikhet må bli det store temaet for norsk bistand frem mot 2030, sier Henriette Killi Westhrin.

Norsk Folkehjelps generalsekretær mener norske myndigheter må jobbe mye hardere for å redusere ulikhet i norske samarbeidsland for å nå FN-målene:

– Det siste året har vi sett massive opptøyer i flere land fordi vanlige folk ikke lenger vil finne seg i at ressurser blir privatisert, der eliter og internasjonale selskaper stikker av med pengene. Ulikhet er blant bærekraftsmålene som har fått lite oppmerksomhet, også i den norske bistanden, så politisk ledelse i Utenriksdepartementet må jobbe bedre med å redusere ulikhet i norske samarbeidsland, sier Westhrin.

Hun mener norsk bistand må evalueres i forhold til hvor godt den treffer for å utviske forskjeller.

– Ulikhet burde bli et gjennomgående hensyn i bistanden, men UD må også tørre å sette penger der de får størst omfordelende effekt. Det kan ikke lenger være slik at vi snakker offensivt av bekjempelse av ulikhet her hjemme, men tenker at ulikhet bekjempes utelukkende ved å skape arbeidsplasser internasjonalt, sier Westhrin.

Selv vil fagbevegelsens humanitære solidaritetsorganisasjon jobbe mer for å beskytte vanlige mennesker konfliktområder:

– Moderne krigføring skjer hovedsakelig i byer, der folk bor. Når eksplosive våpen brukes i urbane områder er over 90 prosent av de skadde og drepte sivile, så i vårt humanitære engasjement blir beskyttelse av vanlige folk – før, under og etter en konflikt – det viktigste å jobbe med i år. For Norsk Folkehjelp handler dette selvfølgelig om minerydding, men også om andre former for beskyttelse, som mot kjønnsbasert vold. Dette arbeidet er viktig for å hindre akutte lidelser, men også for å muliggjøre at folk ikke tvinges på flukt. Den viktigste regionen for oss i dette arbeidet vil være Midtøsten, sier Westhrin.

Vil ha «barneambassadør»

Også Redd Barnas generalsekretær trekker frem krigens grusomheter som det norske myndigheter bør prioritere fremover.

– Et økende antall barn skades eller drepes i krig, og enda flere frarøves sin barndom. De mister muligheten til lek, til utdannelse, blir rekruttert som soldater eller utsettes for overgrep. Programarbeid i konfliktområder er utfordrende for våre ansatte også, men vi har verken lov eller råd til å la være hjelpe barn i konfliktområder, sier Birgitte Lange.

Redd Barna-sjefen påpeker at kun en halv prosent av den globale bistanden til konfliktområder er øremerket barna.

– En halv prosent, gjentar generalsekretæren med klar stemme og tydeliggjør at hun mener at også norske myndigheter kan ha en tydeligere «barneprofil» på den humanitære bistanden:

– Norske myndigheter må bli en økonomisk og politisk forkjemper for å beskytte barn i krig. Ifølge FN bidro Norge med 660 millioner amerikanske dollar i humanitære bidrag i 2018. Av disse gikk kun 1,23 millioner, eller 0,2 prosent, til beskyttelse av. Det er krevende å fastslå hvor mye av den norske bistanden som er øremerket beskyttelse av barn i krigssoner – for norske bidrag kan ha kommet gjennom andre FN-organisasjoner også. Poenget er uansett at norske myndigheter kan bidra mer.

Lange skulle også gjerne sett at UD opprettet en «barneambassadør» med ansvar for beskyttelse av barn i krig.

– Norge gjør mye bra og jeg opplever at utviklingsministeren har et ektefølt engasjement for de mest sårbare, men jeg kunne ønsket at dette engasjementet kom enda tydeligere frem gjennom budsjettene. Regjeringen burde ha en tydeligere stemme for gratis primærhelsetjenester og gratis utdanning for alle slik at de mest sårbare barna også kan gå på skolen.

Også generalsekretæren i Digni – paraplyorganisasjonen for 20 misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn – mener det er klodens fattigste som rammes hardest av klimaendringene.

– En satsning på fattigdomsreduksjon og de mest sårbare gruppene vil være avgjørende for å nå 2030-målene. Men dette vil innebære større risiko for oss og større vilje fra politisk ledelse i UD til å akseptere risiko, sier Hjalmar Bø.

Digni-lederen sier klimaendringer vil prege mer og mer av medlemsorganisasjonenes arbeid fremover.

– Viktige prioriteringer for oss vil være å bygge sterke sivilsamfunnsaktører som jobber med fattigdomsreduksjon og styrker de mest sårbare gruppene. «Leave no´one behind»-agendaen er viktig for hele Digni-fellesskapet.

12 millioner barnebruder, hvert år

For Kari Helene Partapuoli betyr det at ingen skal utelates å ta jenters rettigheter på alvor. Generalsekretæren i Plan Norge vil derfor utfordre Ulstein til å jobbe enda hardere for å forhindre skadelige skikker og overgrep mot jenter.

– Hvert år blir 12 millioner jenter gift som barn, og jenter er spesielt utsatte for overgrep i verdens humanitære kriser. Ungdom er frontkjemperne i kampen mot skadelige skikker som barneekteskap. Norskbistandmå derfor sørge for et løft til ungdomsbevegelser og organisasjoner som jobber mot dette. Jenters sårbare situasjon øker når krisene inntreffer. Regjeringen må derfor for alvor få øynene opp for tenåringsjenters behov i humanitære kriser, sier Partapuoli.

For Plan-nettverket markerer 2020 starten på et likestillingstiår:

– Jobben for jenters rettigheter settes i høygir. Det er gjort kvantesprang for barns rettigheter de siste 30 årene. Langt flere barn går på og fullfører skolen, og helsetilbudet er forbedret i så å si alle land. Men jobben er langt fra ferdig. Der barn ikke har det bra, har jenter det verst. Derfor setter Plan jenter først i vårt arbeid for et likestilt tiår, sier Partapuoli.

Også Care Norge blir kjønnsperspektivet i krisesituasjoner den viktigste tematikken i 2020.

– Menn og kvinner rammes ulikt, og kriser forsterker ofte eksisterende ulikheter. For eksempel ser vi at ebola rammer langt flere kvinner enn menn, fordi de ofte tar seg av de syke. I krisesituasjoner øker risikoen for vold og utnyttelser, antallet barneekteskap går opp, og jenter dropper fortere ut av skole enn gutter. Til tross for økende oppmerksomhet om viktigheten av kjønnsperspektivet i humanitær respons er hjelpearbeid knyttet til kjønnsbasert vold og seksuell helse betydelig underfinansiert, sier generalsekretær Gry Larsen.

– Men hva er det viktigste utviklingspolitiske grepet politisk ledelse i UD bør ta i år?

– Vi når ikke bærekraftsmålene uten likestilling. Det er på områder som økonomisk selvstendighet og deltakelse i arbeidslivet utviklingen går tregest. I tillegg er det nå et stort press på kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Derfor bør bistanden få et sterkere likestillingsperspektiv, ikke bare på utdanning og helse men også på klima og næringsutvikling.

«Ingen skal utelates»

Atlas-Alliansen, som jobber for rettigheter og bedre levekår for funksjonshemmede, går inn i det nye året med å etterlyse lovnader som kom i regjeringens snart ett å gamle Granavolden-erklæring.

– Skal Norge bidra til å nå bærekraftsmålene der ingen skal utelates, må UD lage den lovede strategien for inkludering av marginaliserte grupper i utviklingsarbeidet. Den ble flagget i Granavolden-erklæringen i fjor, men så langt har det skjedd lite. Dette er dét utviklingspolitiske grepet vi forventer at regjeringen nå tar tak i, sier daglig leder Morten Eriksen.

Han forteller at Atlas-Alliansen i år skal jobbe hardt for at funksjonshemmede i konfliktområder får mer oppmerksomhet.

– Vi må erkjenne at «de glemte» ikke bare er glemt, men neglisjert. Vi begynner dette arbeidet her hjemme ved å invitere norske organisasjoner med på laget. Det «produseres» funksjonshemmede i krig og konflikt, og organisasjonene har ikke strategier eller handlingsplaner for et systematisk arbeid. Ofte er dette snakk om lavterskeltiltak, som universell utforming i flyktningleire, men det handler også om helse, utdanning og arbeid, viktige skritt på veien tilbake til et alminnelig liv.

Eriksen sier det er bra at utviklingsministeren har vært tydelig i sitt engasjement for funksjonshemmede i utviklingsland.

– Vi har derfor et håp om at Norge vil ta på seg ansvaret med det neste Global Disability Summit, siden Norge er en sentral aktør med høy troverdighet. Vi har ingen tid å miste, for ti år er veldig kort tid om vi skal bidra til at ingen utelates.

Utdanning, en hovedprioritet

Flyktninghjelpens Jan Egeland mener på sin side at regjeringen må satse på utdanning, ikke bare for å nå bærekraftsmålet som skal sikre inkluderende, rettferdig og god skolehverdag for alle, men rett og slett fordi utdanning er helt vesentlig å nå alle de 17 bærekraftsmålene.

– Å få alle barn i krig- og kriseområder inn i fungerende skoler må være en hovedprioritet. Stadig flere barn verden over går på skolen, men dessverre frarøves fremdeles millioner av barn rammet av konflikt denne muligheten. Vi mener derfor at Norge, som allerede har gått foran på dette feltet, bør jobbe for styrket internasjonal satsing på utdanning for barn og ungdom rammet av krig og konflikt, sier generalsekretæren i Flyktninghjelpen.

– Om du skal trekke frem en ting dere vil prioritere i år; konkret – hva er det?

– I tillegg til vårt omfattende arbeid for mennesker rammet av krigene i Syria og Jemen, vil vi trappe opp arbeidet i Sahel, der konflikten i Mali har spredd seg til nabolandene. I Burkina Faso ble mer enn en halv million mennesker drevet på flukt i fjor, men giverinteressen og mediedekningen har vært begrenset, og mange får ikke den hjelpen de trenger, sier Egeland.

Også Dagfinn Høybråten i Kirkens Nødhjelp trekker frem Sahel, og peker spesielt på enorme behov i nordøstre Nigeria.

– Kirkens Nødhjelp er til stede i Afrika, Latin-Amerika og Asia – der eksempelvis rohingya-krisen fortsatt er prekær – men om jeg skal trekke frem én krise vil nok utviklingen i Midtøsten bli et hovedfokus for KN i år. Situasjonen er meget spent, og det er fare for store humanitære lidelser i kjølvannet av det som nå skjer i flere land. Vi driver hjelpearbeid i Irak, Syria og Libanon – land det vil bli enda mer krevende å jobbe i, men vi har kapasitet til å gjøre mer, sier generalsekretær Høybråten.

– Støtt lokale humanitære aktører

Han mener UD bør satse mer på forebygging, koordinering og styrking av lokale aktører i det humanitære arbeidet.

– Det er ekstremt viktig å ta agendaen om å satse lokalt på alvor, i praksis, om man skal oppnå de resultatene som er ønskelig. Det betyr at lokale aktører må få en høyere prioritet og mer finansiering. Gjennom vårt kirkenettverk og lokale partnerskap har vi kapasitet til å gjøre mer om vi får pengene til det. Norske myndigheter burde bruke organisasjoner som oss i større grad, fordi det sivile samfunn er essensielt om man ønsker å finne løsninger på humanitære kriser og for nå bærekraftsmålene, sier Høybråten.

I likhet med Høybråten fremhever også Røde Kors´generalsekretær at norsk humanitær bistand i større grad bør rettes mot lokale aktører. Han påpeker at det er behov for å styrke innsatsen i konfliktområder for å oppfylle FN-målene.

– Vi må investere mer i å hjelpe de som lever i krig og konfliktområder, slik at grunnleggende humanitære behov som tilgang på vann, helsehjelp og utdanning dekkes også der. For å oppnå dette, må vi vri fokuset over til lokale humanitære aktører inne i konfliktområdene, sier Bernt Apeland.

Generalsekretæren mener de siste 50 års framskritt innen offentlig helse er i ferd med å undergraves av klimaendringene, og sier dét må gjenspeiles i regjeringens bistandsprioriteringer.

– Endret temperatur og ekstreme værhendelser, samt dårlig tilgang til mat og vann, fører til økt press på helsetilbud. Til sammen utfordrer dette alle aspekter av vår humanitære innsats.

 

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

8 + 9 =