Koronaviruset krever ekstra innsats

02 Apr 2020
Koronapandemien kommer til å slå til når som helst i Afrika, Latin-Amerika og i nye deler av Asia. Det er ille her hjemme. Det er ille i Europa. Og det kan bli verre i det globale sør, ikke minst for de mest sårbare gruppene.

I årevis har personer med funksjonsnedsettelser blitt uteglemt i store deler av det internasjonale utviklingsarbeidet. Dette har fra og med 2018 vært i ferd med å snu. Også Norge har fokusert på dette feltet.  Hvordan kan vi nå, i koronavirusets tid, sikre oss at funksjonshemmede i utviklingsland ikke blir utelatt på nytt?  Vi tillater oss i det følgende å komme med noen gode råd.

Den døde gutten i Hubei

Ved kriser, krig og konflikt er funksjonshemmede mer utsatte enn alle andre grupper. Atlas-alliansens rapport The Forgotten People fra 2019 dokumenter dette. Men hvorfor er det slik? En grunn er at mange funksjonshemmede ofte er avhengige av familiemedlemmer eller andre i lokalsamfunnet for assisistanse i hverdagen. Om hjelperne blir syke, eller satt i karantene, hva da?

Fra Hubei-provinsen i Kina, hvor koronautbruddet først skjedde, hører vi den forferdelige historien om en 16 år gammel gutt med cerebral parese som ble funnet død en uke etter at hans far og bror hadde blitt tvunget i karantene utenfor hjemmet.

Hva om du er synshemmet?

I Blindeforbundet ser vi nå hvordan personer med synshemning har økt risiko for smitte på grunn av berøring og bruk av diverse overflater. Synshemmede trenger ofte ledsager. Om ledsageren din hoster inn i alburommet sitt, vil dette øke smitterisikoen ytterligere, siden det er her den synshemmede ofte holder tak.

Når folk får beskjed om å holde seg fra hverandre, kan dette bety at færre mennesker er villige til å være ledsager. Dette vil gjøre det ekstra vanskelig å bevege seg rundt for personer med synshemming. I tillegg får ikke synshemmede alltid lett tilgang til skriftlig informasjon om COVID-19, og det vil sannsynligvis være få informasjonskilder i blindeskrift.

Blindeforbundet har sendt ut informasjon om behovet for ekstra håndhygiene, som vil gjelde for alle partnerorganisasjoner og ikke minst for dem som leser blindeskrift og ofte deler bøker med stor skrift. Blindeforbundet er ellers opptatt av at for å nå personer med synshemming er kommunikasjonsformer ved bruk av lyd viktig, slik som megafoner eller deling av meldinger gjennom radioen.

Helsepersonell i risikosonen

Tidligere sykdomsutbrudd illustrerer den høye risikoen for medisinsk personell. En studie som ble gjennomført i Mosambik etter SARS-epidemien i 2003 fant at i de første månedene av utbruddet hadde 5 prosent av legene, 4 prosent av sykepleierne og 8 prosent av helsevesenets assistenter fått sykdommen. Dette trusselbildet gjelder også for mange helsepersonell støttet av Blindeforbundet, som er ansatt på ulike øyeavdelinger og ved rehabiliteringssentra for blinde og svaksynte. Også de er i frontlinjen av COVID-19-utbruddet.

De er også avhengige av å få sine lønnsutbetalinger i tide, ellers risikerer vi at de vil måtte søke etter andre inntektskilder og derved bevege seg unødig langt fra hjem/arbeidsplass i en periode det må unngås.

Munnbind og hørselshemming

Døve og hørselshemmede har rett til å få informasjon på måter som er tilgjengelige, og til samme tid som alle andre. Dette betyr at pressekonferanser bør gis med tegnspråktolk, hvor tolken står ved siden av den som legger frem informasjonen og blir filmet i samme ramme, og at direkteteksting gjøres der hvor det er mulig. Videoer fra helsemyndigheter må ha undertekster, og egne tegnspråkversjoner på det nasjonale tegnspråket må gjøres tilgjengelig, helst i samarbeid med de nasjonale døveforbundene for å sikre god kvalitet. I tillegg er det viktig å huske på at mange personer med nedsatt hørsel ofte bruker munnavlesning og observering av ansiktsuttrykk for å forstå det som blir sagt.

I tider med pandemiske luftbårne sykdommer, som COVID-19-viruset, vil leger og andre helsearbeidere ha på seg kirurgiske munnbind som kan utgjøre en alvorlig kommunikasjonsbarriere og hindre informasjonsutvekslingen mellom lege og pasient. Det er viktig at helsemyndighetene er oppmerksomme på det for å forhindre feilinformasjon, for eksempel ved at en pasient ikke forstår spørsmålene og derfor ikke informerer om feber, hoste, eller andre symptomer.

Vi opplever nå at tegnspråktolker ikke kan møte opp for å tolke. Der det er mulig, kan tolk via video benyttes. Hvis det ikke er mulig å bruke tegnspråktolk, er det viktig at helsearbeiderne bruker penn og papir, illustrasjoner, gester, mimikk eller ferdiginnspilte videoer med tegnspråk og tekst for å stille de nødvendige spørsmålene.

Økt bruk av healere

For sårbar ungdom som har blitt ekskludert fra utdanning kan pandemien være vanskeligere å forstå, og dermed kan den fremstå som enda mer skummel. Dette gjelder kanskje i særlig grad for funksjonshemmede, som ofte får beskjeder sent og på måter som ikke er tilgjengelige. En i utgangspunktet begrenset forståelse av infeksjon, virus, immunitet osv., blir ikke bedre av at informasjon ikke spres på en tilpasset måte. Forstår man ikke hva som skjer rundt seg, vil også gjennomføring av forebyggende tiltak bli dårligere. I noen tilfeller fører dette til økt bruk av healere, tradisjonell medisin og falske helseråd. Det er ikke bra for noen.

Funksjonshemmedes egne organisasjoner

FNs spesialrapportør for rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne, Catalina Devandas, sa nettopp at “organisasjoner for mennesker med nedsatt funksjonsevne bør konsulteres og involveres i alle responsfaser av COVID-19-viruset”.

Det er i alles interesse å sikre tilpassede kommunikasjonsformer i den prøvelsens tid vi nå gjennomlever. Vi må også sikre oss at alle som vil og kan får anledning til å delta i kampen mot viruset. Det gjelder også for personer med nedsatt funksjonsevne og deres organisasjoner. Det sikrer oss en best mulig respons mot COVID-19.

Legg igjen en kommentar

Your email address will not be published. Required fields are marked *

13 − four =