Siden Københavnerklæringen i 1995, har verden tatt store steg for sosial utvikling. Det har blant annet skjedd store framskritt for funksjonshemmedes rettigheter. Det aller største er flertallet av verdens land har ratifisert CRPD, FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.
Parallelt med at rettighetskampen har kommet et godt stykke på vei, har pilen gått i feil retning på flere felt. Antallet mennesker som lever i ekstrem fattigdom i Afrika har økt. Samtidig har tilbakeslag mot menneskerettigheter, samt kriger, konflikter, klimaendringer, bistandskutt og økende polarisering og ulikhet bidratt til en stadig mer urolig verden — spesielt de siste årene. At rike lands bistandsbidrag i større grad går til såkalte globale fellesgoder i stedet for fattigdomsreduksjon er heller ikke oppløftende.
Atlas-alliansen mener at Dohaerklæringen, slutterklæringen fra toppmøtet, burde gått mye lenger i å blant annet fordømme tilbakeslag for menneskerettigheter, i større grad støtte opp under tilgang til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og å motarbeide klimaendringer, kriser og konflikter.
Alle sårbare grupper, men kanskje særlig mennesker med funksjonsnedsettelser, rammes svært hardt når den regelstyrte multilaterale verdensordenen er under press.
.png)
Store fremskritt — på papiret
Dohaerklæringen går et solid stykke lenger i å befeste rettighetene til mennesker med funksjonsnedsettelser og verdenssamfunnets forpliktelser ovenfor denne gruppen, sammenlignet med dens forgjenger.
I tillegg til såkalte samletekster der mange marginaliserte eller sårbare grupper nevnes, blant annet barn, ungdom, jenter og kvinner, urfolk, samt funksjonshemmede, er det egne “call to action”-punkter som fokuserer spesifikt på sistnevnte gruppe og viktigheten av inkluderende innsats, i tråd med CRPD.
Erklæringen stadfester at barrierer som fattigdom, manglende tilgang til arbeidsmarkedet og sosiale sikkerhetsnett, og økte kostnader til helsehjelp, må fjernes for å sikre utvikling for alle.
Særlig oppløftende er det å lese at erklæringen stadfester at funksjonshemmede må spille en sentral rolle som endringsagenter for egen utvikling. Funksjonshemmedes representative organisasjoner løftes også fram som sentrale i arbeidet med å implementere forpliktelsene i erklæringen. Et annet framskritt sammenlignet med 1995-erklæringen er at psykisk helsehjelp nå omtales som “en essensiell komponent i universell helsedekning.”
Implementeringsgapet må tettes
Det som gjenstår å se er hvordan verdens land i årene fremover skal utføre politikk som fører oss nærmere målet om å “bygge en mer rettferdig, inkluderende, likestilt og bærekraftig verden”. Som både den nye World Social Report 2025 og fjorårets flaggskiprapport om funksjonsnedsettelse og utvikling stadfester, er det et stort gap mellom det som skjer på bakken og det stater forpliktelser seg til gjennom internasjonale og nasjonale lov- og rammeverk.
Det er oppløftende at Doha-erklæringen understreker at målet fremdeles er å skape en mer rettferdig og inkluderende verden. Doha-erklæringen er et skritt i riktig retning for mennesker med funksjonsnedsettelser. Nå forventer vi handling for å oppfylle forpliktelsene, sier Marit Sørheim, daglig leder i Atlas-alliansen.
Hele slutterklæringen kan leses her.