Av: Ane Tusvik Bonde, seniorrådgiver i Amnesty International Norge, Aggie Handberg, rådgiver for utviklingspolitikk og kommunikasjon i Atlas-alliansen, og Lisbeth Albinus, senior-programrådgiver for Ukraina i Norsk Folkehjelp.
Dette innlegget ble først publisert i Panorama Nyheter, 4. april 2024.
Forestill deg at du ligger på en sykehusseng på en overfylt og underbemannet institusjon i et krigsherjet Ukraina, etter å ha måttet flykte fra hjemmet ditt. Der ligger du i månedsvis, uten å ha mulighet til å bli løftet over i rullestolen din og bli trillet ut i sollyset. Uten mulighet til å være sosial med de andre beboerne.
Halyna Dmitrijeva, en eldre ukrainsk kvinne medcerebral parese, forteller at dette er virkeligheten hennes. Og hun er ikke alene.
Behovet for økt innsats er anerkjent i Stortingsmeldingen om Nansen-programmet for Ukraina der det står at: «Ukraina vil trenge en styrking av kapasiteten til åivareta rettighetene til personer med krigsskader, psykiske skader og nedsattfunksjonsevne.»
Stortingsmeldingen vektlegger også rollen til sivilsamfunnet i å støtte opp om ukrainske myndigheters innsats for å ivaretarettighetene til befolkningen sin. Likevel er vi bekymret for rettighetene til personer med funksjonsnedsettelser og eldre.
Overlatt til seg selv
Vi vet at kriger rammer hardt og urettferdig, og at krig betyr flere mennesker med funksjonsnedsettelser.
16 prosent av verdens befolkning har en funksjonsnedsettelse, men dettetallet øker i områder med krig og konflikt.
I krisetid blir ofte personer med funksjonsnedsettelser glemt eller utelatt fra humanitær innsats, til tross for konvensjoner og resolusjoner som skal sikre det motsatte.
Charteret for inkludering av personer medfunksjonsnedsettelser i humanitær respons, som Norge og de fleste andre store humanitære aktører har skrevet under på, samt FNs konvensjonom rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD) artikkel 11, krever at partene skal sikre «beskyttelse og sikkerhet» til mennesker med funksjonsnedsettelser.
Vi vet at dette ikke er virkeligheten i Ukraina nå.
Amnesty International har dokumentert hvordan eldre med funksjonsnedsettelser ikke får den nødvendige helseomsorgen de har krav på. I områder nær fronten er mange eldre overlatt til seg selv, fordi deres yngre slektninger har måttet flykte, og de selv ikke har mulighet til å gjøre det samme.
Om eldre og mennesker med funksjonsnedsettelser faktisk lykkes med å komme seg til tryggere områder og flyktningmottak, møter de ofte fysiske barrierer og stengte dører.
Amnesty har intervjuet en leder på et mottak som bekrefter at de har måttet si nei til en bestemor, fordi hun var skral og dårlig tilbeins. Mange ser ingen annen utvei enn å flytte inn på en institusjon.
Allerede før krigen hadde institusjonalisering av mennesker med funksjonsnedsettelser et sterktfotfeste i Ukraina. Funksjonshemmedes egne organisasjoner frykter at lokale myndigheter vil prioritere fortsatt institusjonalisering framfor å sikre retten til selvstendige liv i egne lokalsamfunn.
Ukrainske myndigheter har heller ikke total oversikt over hvor mange eldre med funksjonsnedsettelser som trenger hjelp.
Sivilsamfunnets nøkkelrolle
Ukrainerne skal få eie sin egen krise. Det ukrainske sivilsamfunnet spiller en viktig rolle både i den humanitære responsen, men også i gjenoppbyggingen av det demokratiske og inkluderende samfunnet som ukrainerne nå kjemper for ved fronten.
Vi er opptatt av at det også i den humanitære innsatsen må settes krav om partnerskap med lokale sivilsamfunnsorganisasjoner,inkludert funksjonshemmedes egne organisasjoner, og lokale myndigheter som kjenner forholdene i samfunnene sine best.
Som Lina fra Norsk Folkehjelps ukrainskepartnerorganisasjon See With Your Heart forklarer: «Hvis mennesker med funksjonsnedsettelse hadde de samme forpliktelser og rettigheter som alle andre og hadde mulighet til å arbeide og delta, da ville de kunne bidra til gjenoppbyggingen av Ukraina etter krigen!»
Lina er selv funksjonshemmet og har vokst opp på institusjon. Hun kjemper nå for et mer inkluderende Ukraina, hvor mennesker med funksjonsnedsettelser kan få bli i lokalsamfunnene sine og anerkjennes som likeverdige medborgere.
Inkludering som grunnleggende premiss
For å sikre at Nansen-programmet bidrar til inkludering er også det viktig å se på hvordan midlene kanaliseres. Gjennom samarbeid og partnerskap med lokale sivilsamfunnsorganisasjoner, kan Norge bidra til en lokalt forankret, universelt utformet og inkluderende respons og gjenoppbygging, samtidig som vi styrker ukrainsk sivilsamfunn.
I arbeidet med å sikre rettighetene til eldre ogpersoner med funksjonsnedsettelser, er det viktig å nevne at Norge allerede har på plass en god og gjennomarbeidet strategi for inkluderende utviklingsarbeid, «Likestilling for alle». Disse rettighetene må ivaretas både i den humanitære innsatsen i Ukraina og i den kommende reviderte humanitære strategien.
De viktige prinsippene om at personer med funksjonsnedsettelser skalsitte i førersetet for egen utvikling, og styrking av datainnsamling brutt ned på kjønn, alder ogfunksjonsnedsettelse, må også ligge til grunn for all norskstøttethumanitær innsats.
I tillegg må Norgegå foran ved å stille krav til mottakere av norske humanitære midler. Et minimumskrav må være at mottakerne av norske midler – også gjennom Nansen-programmet – må følge opp prinsippet om at «ingen skal utelates» og ivaretamennesker med funksjonsnedsettelser, eldres rett til beskyttelse og humanitær assistanse.
Lokale sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert funksjonshemmedes egne organisasjoner, må involveres i planlegging oggjennomføring av responsen. Gjennom tydelige krav og en helhetlig, inkluderende strategi, kan Nansen-programmet bidra til et mer inkluderende ukrainsk samfunn der sivilsamfunnsorganisasjonerstår sterkt.